Å se nabolaget sitt på nyhetene hver kveld

Ikke at jeg har et veldig behov for oppmerksomhet, passe doser er veldig hyggelig. Å se nabolaget sitt som hovedinnslag på Al-Jazeera hver kveld i ei uke, vel, det er litt mye.

Så var vi ikke innestengt lenger, men hvis Israel mente at det å stenge alle inne ville få palestinerne til å slutte å protestere mot alt som har skjedd de siste ukene, så tok de grundig feil. Som en ganske gjennomsnittlig norsk statsborger har jeg blitt eksponert for særs lite statlig utøvd fysisk vold. Det var derfor ikke fritt for både hjerteklapp og redsel da jeg kom kjørende i buss mot Qalandia og ble møtt med 60-70 steinkastende ungdommer og cirka 100 israelske soldater i hjelmer og skuddsikre vester som avfyrte tåregass, gummikuler og stun grenades, som i følge Wikipedia fører til; "an intensely loud "bang" and blinding flash of more than one million candela and 170–180 Db within five feet of initiation, sufficient to cause immediate (but temporary) flash blindness, deafness, tinnitus and inner-ear disturbance.
(Det merkelige er at 200 meter lenger opp i gata, går livet sin vante gang, unger går fra skolen, noen selger jordbær og alle butikkene er åpne, men til og med garvede palestinere må innrømme at "this is not normal").
91 palestinere ble såret, over 60 ble arrestert, over hele Vestbredden. Jeg har ikke klart å finne tall på noen omkomne enda.
Blir det en tredje intifada går jeg rundt og spør, ja sier noen av de unge, nei sier de eldre. "Vi er for slitne, vi har ikke kommet oss etter forrige intifada, en ny vil på nytt ruinere alt vi har klart å bygge opp fra forrige gang. Vi har ikke råd til en ny intifada." Men hva med alle de unge guttene, som er rasende, og som var for unge til å huske forrige gang? Hva tenker de?

En jordmor fortalte meg en historie om palestinernes liv; en gammel mann gikk en dag ut for å snakke med gud for han bodde så trangt. Han og kona og 7 unger bodde på et rom under kummerlige forhold, og han syntes livet var uutholdelig. Gud sa at han skulle ta med seg et esel og la det bo sammen med dem. Mannen kunne ikke skjønne hvordan dette skulle hjelpe på noe som helst, men gud hadde jo sagt det, og da gjorde han det. Unødvendig å si ble det enda trangere i stua. Etter en stund gikk mannen ut igjen for å snakke med gud, for dette var jo enda verre. Gud befalte han å ta med seg en sau inn i stua for å bo sammen med dem. Mannen turte ikke å motsi han, han gjorde som han ble bedt om. Slik fortsatte det, til stua var full av dyr og barn og mannen og kona. Etter en stund måtte han ut og snakke med gud igjen, for nå var det ikke plass til flere og livet var enda mer tristere enn før. Da sa gud, ta bort eselet. Mannen gjorde så, og det ble straks litt bedre plass. De neste gangene ba gud ham fjerne ett og ett dyr. Til slutt var det bare han og kona og ungene igjen, og mannen var så fornøyd med all plassen de hadde og hvor deilig det var å bli kvitt alle dyrene.
Litt som når Israel setter inn 568 sjekkpunkt på Vestbredden, som skaper store vanskeligheter for palestinerne som skal bevege seg fra by til by, deretter fjerner de ett sjekkpunkt, under stor bravur, for se hvor snille de er! Og palestinerne er glade for at det nå bare er 567 sjekkpunkt igjen, livet har jo blitt så mye lettere!

Oppholdet nærmer seg slutten og jeg vet ikke når jeg kommer tilbake igjen. Først skal jeg hjem og prøve å yte rettferdighet til de flotte Dayene jeg har intervjuet de siste ukene, ved å skrive en så god oppgave som mulig. Jeg kan reise, jeg som har rødt pass. Litt ubehag blir det nok på Ben Gurion på vei ut, men de har jo tross alt en interesse av at jeg kommer meg på flyet ut av landet. De skal bare drive litt småsjikanering først, få meg til å pakke ut alt jeg har, gi fra meg laptop og mobiltelefon, for å at man skal skjønne at man ikke er velkommen tilbake når man tross alt har vært på Vestbredden og ikke holdt seg i Israel. For meg har disse ukene vært en smakebit på følelsen av å leve under okkupasjon, hvordan leve dagliglivet sitt, hvordan beholde humøret, hvordan bevare troen på at noe må endre seg, en eller annen gang, skjønne hvorfor man blir og ikke drar, og hvorfor noen allikevel drar, og hvorfor så mange vil tilbake.

Hilsen Ingvild

Innestengt i et fengsel

Jeg er innestengt, sammen med alle andre på Vestbredden. For palestinere er det jo allerede som å bo i et fengsel, men i går isolerte Israel hele Vestbredden ved å stenge alle overganger i 48 timer. Bare syke, døende og diplomater slipper ut, og jeg er ingen av delene så jeg kommer meg ingen vei. Israel fant ut at ingen menn under 50 år skulle få lov til å be i Al-Aqsa moskeen i gamlebyen i Jerusalem på en fredag, for å unngå opptøyer. Og da blir det demonstrasjoner naturligvis, og som straff stenges alle palestinere, og alle andre som måtte befinne seg på Vestbredden, inne.
Egoist som man er var min første tanke at det var flaks jeg ikke skulle fly hjem i dag, så blir man sint og provosert og oppgitt, og fortsetter å undre seg over at det er mulig å leve et helt liv på denne måten. Jordmødrene på avdelingen derimot skjenket ikke denne bestemmelsen en tanke, de slipper ikke inn i Jerusalem uansett, de fleste har ikke vært der på nesten ti år selv om byen er 15 kilometer unna. Hva gjør vel 48 timer fra eller til da? De som rammes er palestinerne med rett til å jobbe eller bo i Israel eller okkupert Øst-Jerusalem, og for all del, det er mange av dem.
Al-Jazeera har hele kvelden vist bilder fra demonstrasjoner på Qalandiasjekkpunktet mellom Ramallah og Jerusalem, hvor kvinner har protestert mot vedtaket om bygging av 1600 nye boliger, 4 ble skadet og 4 ble arrestert. "To exist is to resist" stod på det på en husvegg i Betlehem hvor jeg kjørte forbi i dag. 5 ord som sier noe om livet til en palestiner.

Jeg har vært i Beit Fajar i dag, langt, langt fra Ramallah (eller sikkert ikke så langt hvis man fikk lov til å kjøre raskeste vei, men jeg kjørte i palestinsk buss, så da ble det halsbrekkende svinger og tre militære sjekkpunkt i stedet). Hva gjør man ikke i jordmorfagets tjeneste?! Hyrer tolk for egne penger, drar til en landsby 2,5 timers kjøring unna, på en dag hvor Vestbredden som sagt er isolert, og det er 29 grader, alt for å få en times intervju med ei tradisjonell jordmor, og det var det verdt! Flere gode historier og mye å tenke på, spesielt når jeg tenker tilbake på mine inntrykk fra fødeavdelingen fra sykehuset her hvor jeg opplevde et overforbruk av teknologi og medikamenter. Til sammenligning forteller den tradisjonelle jordmora om at hun ikke bærer med seg noen medikamenter, at kvinner beveger slik hun selv mener er best og at barnet legges opp til mor rett etter fødselen. Til tider to forskjellige verdener, hvor den ene nå nesten er borte. Jeg skal passe meg vel for å generalisere og idyllisere eller demonisere noen, dette er fremmed for meg, fremmed språk og fremmed kultur og mye går tapt gjennom bruk av tolk, men det er allikevel en tankevekker.

Hilsen Ingvild

P.S. en liten fotnote. Da jeg var 8 år og bodde et år i Granada i Spania ble jeg plassert på en katolsk jenteskole med 42 jenter i klassen. Det var mye bibelhistorie. I en tegnetime fikk vi beskjed om å tegne de hellige tre konger på vei til Betlehem. Siden min referanseramme var Tromsø med høye fjell og nesten alltid snø på toppene, tegnet jeg nettopp det; tre konger på hvert sitt esel med masse fjell. Læreren så dette, rev arket fra meg, krøllet det sammen og kastet det i søpla og ga meg klar beskjed om at de selvfølgelig ikke hadde snø i Betlehem, så jeg skulle bare begynne å tegne på nytt. Vel, nå kan jeg gni det inn, DET KAN SNØ I BETLEHEM! Ikke hver jul, men det skjer, og den legger seg nettopp på alle åstoppene rundt byen. Det er nesten verdt å dra tilbake til Granada for. Det var dagens tekst.

Tut og kjør praktisk talt

Livet rusler og går på det okkuperte Vestbredden, kjendiser stikker innom støtt og stadig. I går var Joe Biden i Jerusalem og kosepratet med Netanyahu, på samme dag som det israelske innenriksdepartementet kunngjør at de har godkjent byggingen av 1600 israelske boliger i okkupert Øst-Jerusalem. Og noen lurer på hvorfor palestinerne er skeptiske til å starte forhandlinger med israelerne?
I dag kom han kjørende forbi mens vi satt ute og spiste middag på balkongen, 17 biler i kortesje, sirener og blålys og hele gata stengt av, for å møtte president Abbas, og prate om hva da? Det er fortvilende å se at situasjonen er verre nå enn i høst, selv om det bare er noen måneder siden. Jeg hører det på gata, blant jordmødrene, på praten som går blant the expats på café Pronto, "the situation is bad, well, the situation is always bad, but now it is worse".
Jeg nikker med hodet og kjenner på ambivalente følelser med å være her, jeg er her fordi jeg vil være her, men jeg gjør jo ingenting, hvor mange ganger har de ikke forklart akkurat det samme til folk som meg, og hva har skjedd, ingen ting. Vi kommer, vi ser og vi ser, vi spør, vi graver, vi nikker og rister på hodet, sukker og lover å fortelle det vi ser til alt og alle når vi kommer hjem, i mens bygger Israel utfortrødent videre.
Dagens hjertesukk.

Tilbake til min egen agenda, som ikke føles like viktig til tider må jeg innrømme. Men jeg sier til meg selv at jeg prøver å hente frem disse tradisjonelle jordmødrene, få frem deres historier og alt de har opplevd gjennom et langt liv, og det er ikke lite!
Etter å ha gjennomført to intervjuer har jeg sittet igjen med tanken; "hva er det egentlig vi jordmødre driver med på sykehusene?" Nå skal jeg ikke prøve å påstå at mitt utvalg, hvis det kan kalles det, er representativt, men de gir meg innblikk i hvordan disse tradisjonelle jordmødrene ser på barnefødsler. Det er ingen sugekopp eller drypp eller episiotomi, det er ikke en rift en gang, på 30 år. "When all is normal, all is safe" fikk jeg høre i dag. For en snart universitetsutdannet jordmor er det som å møte levende jordmorhistorie, sprell levende i et lite hus i en liten landsby. Hvor heldig jeg er som får møte dem, og hvor trist det er at de snart går ut av historien, med alle sine fortellinger og opplevelser og erfaringer.

Det er ikke bare enkelt å få fatt i historiene deres, damene nærmest bobler over av fortellertrang, jeg rekker knapt å sette foten innefor døra før jeg får oversatt brokete setninger om "tvillinger, ingen visste noe, kom med foten først, ojojoj, men ingen problem!" Så må jeg prøve å nøste opp.
Intervjuet går cirka sånn:
"så, kan du fortelle meg hva du gjorde når det oppstod komplikasjoner under hjemmefødslene?"
Hun snakker deretter i 20 minutter, med høy stemme, veivende armer og beskrivende kroppsspråk.
Tolken svarer: " hun ringte etter ambulanse".
?
Jeg begynner å forstå hvorfor man i metodelitteraturen om intervjuer til dels blir advart mot å intervjue informanter hvor det store språklige forskjeller og hvor materialet må gå via tre ledd før jeg kan begynne å analysere det.
Det er artig, det er frustrerende, det er fomling i blinde og det er et forsøk på å løsrive meg fra stemmene i hodet som roper: "kan du ikke bare telle noe da Ingvild, kom igjen, gjør noe kvantitativt, det er MYE lettere, du har jo aldri gjort dette før og du aner ikke hva du driver med!"
Nei, jeg aner ikke hva jeg driver med, men jeg prøver å ha det litt artig på veien.

Hilsen Ingvild

Tilbake i Ramallah!

Så var jeg plutselig tilbake, tre og en halv måned etter at jeg dro, og steder og mennesker er nå noe jeg vender tilbake til, ikke møter for første gang. Velkomsten på flyplassen Ben Gurion var et "hjertelig" møte med utspørringer og utpakking og sjekking av all bagasje. 19-åringer i militærtjeneste trent i å stille de rette spørsmålene for å gjøre en usikker, redd og nervøs, og jeg satte meg til slutt på bussen til hotellet etterlatt med en følelse at jeg hadde gjort noe galt, hva nå enn det skulle være.

Ramallah, hvor det er vår, og hvor det i høst var brunsvidd og månelandskap, nå er dekket av et teppe av valmuer, småblomster, gress og grønne oliventrær, det er varmt i været og vakkert! Palestinerne går fortsatt rundt i vinterkåper og skjerf, som om troen på at vinteren har sluppet taket ikke helt er til å stole på. Vi fra nord nyter å gå i lette klær, sitte på balkongen og drikke limonade med mynte. Men jeg er ikke bare her for å nyte vår og drikke te med jordmødrene. Jeg er tilbake for å gjøre feltarbeid til min avsluttende oppgave på jordmorstudiet, og jeg har en plan!

Da jeg var her i høst hørte jeg noen ganger om Dayene, de tradisjonelle jordmødrene i Palestina, som er lært opp av sin mor eller andre kvinner i landsbyen, som ikke har noen formell jordmorutdannelse, og som har praktisert i sin landsby inntil det sentraliserte helsesystemet tok over. På en generasjon har kvinnene gått fra hjemmefødsler til sykehusfødsler, og de universitetsutdannede jordmødrene får ikke lisens til å drive med hjemmefødsler, de skal holde seg på fødeavdelingene hvor det er stor mangel. Dermed tilhører Dayene en utdøende generasjon, som de eneste som har lov til å drive med hjemmefødsler fra myndighetene sin side, og som ikke erstattes når de forsvinner. Så jeg er nysgjerrig på deres erfaringer, deres kunnskap og deres historier, og det er grunnlaget for oppgaven min.

For en fersking i faget innen feltarbeid, kvalitative intervjuer og analyse er det mange interessante erfaringer jeg har gjort meg den siste uka. For eksempel at det å finne informanter virker veldig lett på papiret, det er tross alt 157 Dayer på Vestbredden i følge den siste opptellingen i 1999, og Vestbredden er på størrelse med Hedmark fylke, hvor vanskelig kan det være liksom? For å si det sånn, 1881 funker dårlig i Palestina. Etter ei ukes leting kan jeg konstatere at veldig mange heter Fatima, de snakker ikke engelsk, det blir en god del bomturer og jeg er fullstendig avhengig av de fantastiske jordmødrene på sykehuset hvor jeg var i praksis som guide, tolk, icebreaker, og kjentkvinne for å i det hele tatt finne dem. Og nå har jeg fire intervjuavtaler på blokka, første intervju i morra!

Hilsen Ingvild

Øyeblikksbilder

Hva er nå egentlig minnene fra et sted man har besøkt laget av? Jeg tror de er laget av øyeblikksbilder, mange, mange scener bestående av mennesker og natur og byer og bygninger, frosset i tid eller handling. 5 uker er ikke lang tid men det er så mange bilder som fyker rundt oppe i hodet at jeg må skrive de ned så de ikke blir slettet for å få plass til nye. Her er noen av mine øyeblikksbilder fra Palestina;

- Å bli kjørt hjem av Ahmed etter seinvakt på fødeavdelingen i en gammel ambulanse. Ahmed, sykehusets nesten tannløse altmuligmann som kan like lite engelsk som jeg kan arabisk, men som heldigvis vet hvor jeg bor. Han som kjører alle sykepleierne hjem etter jobb på kvelden, og meg. Klokka er nesten elleve, ute er det stupmørkt men svalt og fint. Vi kjører forbi flere barbersalonger med åpne dører og lysene på. Inne står barbereren i ivrig prat med en kunde mens kniven glir opp og ned langs strupehodet til mannen i stolen. Ved siden av står det en liten kasserolle, sannsynligvis fyllt med sterk arabisk kaffe som lukter kardemomme. På en benk sitter andre menn som venter på tur, og jeg lurer på om barbereren bor i den lille salongen sin, han er jo alltid der, og hvor fint det må være å kunne barbere seg klokka halv tolv på natta, hvis man har lyst til det, og få en god samtale på kjøpet.

- Å gå forbi fuglebutikken seint på kvelden, hvor hundrevis av pipp-pipp´er holder et ellevilt leven. Mange av burene henger ute, på veggen, oppe i taket eller står ute på fortauet. Og det slår meg, hvem er det som klokka elleve på kvelden tenker at: " nei nå fikk jeg jaggu meg lyst på en undulat!" Men det må det jo tydeligvis være, for ellers hadde de vel ikke holdt åpent.

- Å gå gjennom Qalandiasjekkpunktet på vei med buss fra Ramallah til Jerusalem. Å møte likeglade, til tider provoserende ansikter til israelske soldater som sitter bak glassveggen, som brøler til deg i mikrofonen hvis man glemmer å vise stempelet i passet eller har en mynt i lommen som piper i metalldetektoren, og ser at de gjør akkurat det samme til den gamle mannen med stokk bak deg i køen. Og tenke om de  unge soldatene; "er det virkelig det her du har lyst til å vie tre år av livet ditt til? Har du ikke lyst til å være en helt annen plass? Hva skal du fortelle barna dine om hvordan du behandlet de menneskene du var satt til å kontrollere?"

- Å sitte med jordmødrene på det lille vaktrommet på fødeavdelingen, alle med grønne klær og hvit hijab og et stort snakketøy. Vi drikker te med fersk "maramie", salvie, med mye sukker, og noen har med seg hommus og brød og hjemmemarinerte oliven, for det har jo nettopp vært oliveninnhøsting. Praten går på arabisk, jeg prøver å fange opp ord jeg kjenner, men gir opp etter en stund. Vi venter på at de fødende skal komme inn døra, vi vet aldri når for ingen ringer på forhånd. Mange rundt bordet er i gang med sin tredje eller fjerde dobbeltvakt denne uka, de jobber knallhardt men klager ikke. De har jobb, en jobb de liker og som de er stolte av, og de har et jordmorfellesskap som betyr mye for dem. 

- Å gå gatelangs etter at mørket har kledt byen i svart hvor mannfolk sitter som oppstilt langs fortauene og utenfor kafeeene, med sine vannpiper med eple eller mintsmak. Praten går i ett og stopper bare opp når man nesten må tråkke over føttene deres for å komme forbi, for så å fortsette ufortrødent videre. Gatene lukter kardemomme og eple, og kaffe. Noen sitter og knepper på et bønnekjede mens de snakker, andre sitter med palestinaskjerfet drapert over hodet, andre i skinnjakke og noen i kaftan. Kanskje prater de om politikk, eller damer, eller hvor glade de er for å sitte her med kompisene sinne enn å være hjemme med kona og alle ungene, hva vet jeg.

- Å kjøre i jordmorbilen til landsbyene Ni´ilin eller Deir Jareer tidlig om morgenen for å komme til klinikkene. Langs smale, bratte veier, i tørt, tørt landskap, som går over åser med små landsbyer på hver topp, eller en ulovlig israelsk settlement med piggtrådgjerde rundt. Olivenlundene dominerer landsskapet, ofte plantet i terrasser i de bratte områdene. Stammene er vridde og vakre, full av grønne oliven som snart skal høstes.  Det gror så mye her, selv om det ikke ser sånn ut ved første øyekast, om våren er visst flere av åssidene dekket av valmuer, det er et syn jeg håper å se en gang.

- Å gå rundt i Jericho en kveld det nettopp har regnet for første gang på mange, mange uker, i verdens eldste by. Folk har nettopp kommet ut på gata igjen, det er lite trafikk og god stemnning. Hos frukthandleren blir vi nærmest overfalt av en eldre mann som vil at vi skal smake på nærmest alt han har i butikken, ferske dadler og bittesmå bananer og store granatepler, "best in Palestine!". Inne i butikken spør en mann hvor vi kommer fra, "Norway" svarer vi, og han drar straks opp en lighter med påskriften "Lærdal" og forteller at der har han vært fire ganger. For Lærdal og Jericho er vennskapsbyer, og jeg tenker at jammen er verden liten, og at det i grunn er veldig hyggelig. 

Hilsen Ingvild

Turist?

Den obligatoriske turen til Dødehavet, ja, man flyter som en propp, kanskje det nærmeste man kommer å kjenne på følelsen av å være vektløs? Men nåde den som får vann i øynene!

Innimellom vakter og hjemmebesøk og eksamensskriving får jeg tid til å bedrive en del turistvirksomhet. Men hvordan er man turist i et slikt område, hvordan forholder man seg til det man ser, hvilken kontekst skal det settes inn i, hva skal man se og hvem prater man med? Er man den religiøse turisten, den politiske turisten eller den helt tilfeldige turisten? I helga har jeg vært i Betlehem, en times kjøring fra Ramallah, målet med turen var å se et teaterstykke skrevet og satt opp av en lokal gruppe, om hvordan det er å være ung, ha drømmer, men ikke kunne realisere dem fordi man er fra Palestina. I utgangspunktet ganske så uskyldig, dra til Betlehem, reise litt bort fra Ramallah, men på veien dit blir man hele tiden minnet på hvor man er og hvilken virkelighet man befinner seg i. Vi blir stoppet av israelske soldater på et sjekkpunkt, som åpner dørene i bilen, som vil se pass og stempelet som sier at jeg har rett til å være her, som vil vite hvem jeg er, hvor jeg kommer fra (vel, så vanskelig er det vel ikke siden han tross alt står med passet mitt i hendene), som vil vite hvilken by jeg er født i, hva jeg gjør her, hvor jeg skal, hvorfor i alle dager jeg skal inn i Betlehem ("it´s dangerous in there" - sier han, med skuddsikker vest, maskingevær og en del av et apparat som har blokkert alle veier inn og ut av byen, selv om den ligger på Vestbredden, har han snakket med noen andre palestinere i Betlehem enn de han er med på å arrestere om natta eller som han forhører på vei inn i byen sin?).

Vel inne i byen tusler jeg litt rundt i gamlebyen, kommer til Fødselskirka, ja, det var visstnok her Jesus ble født, og der møter du de relligiøse turistene. Store horder med italienere, russere og amerikanere, som ledes i flokk med identiske t-skjorter, identiske capser (med teksten: "Trip to Holy Land 2009"), som kjøper små ikoner av oliventre, eller en kristtornkrans til peishylla og som bryter ut i gråt når de kommer inn i kirka. Det er dette de har kommet for, og jeg blir stående fascinert å se på, det er egentlig mer interessant å se på menneskene enn bygningene. Etter et par timer her busses de videre til en annen plass, med en annen viktig religiøs betydning, og jeg lurer på hvor mye de ser utenom det religiøse, ser de muren? Ser de de ulovlige bosetningene? Ser de flyktningeleirene? Ser de sjekkpunktene? Jeg vet ikke. Er det "greit" å være turist som bare skal se de hellige stedene, uten å sette seg inn i den aktuelle, og historiske situasjonen, hvilke inntrykk reiser de hjem med da?

I Øst-Jerusalem organiserer Abu Hassan politcal tours til forskjellige plasser på Vestbredden; til Hebron eller Nablus eller til muren langs Qalqilya. Nesten hver dag i 12 år har han tatt med seg grupper bestående av mennesker fra hele verden, som enten har et brennende engasjement for palestinerne, som bare dumpet borti tilbudet via et hotell, som er jøde på besøk til "the homeland" eller som er nysgjerrig men ikke hadde turt å reise til Vestbredden alene. Han tar deg med, forteller om det vi ser, om hvordan bøndene i landsbyen vi kjører forbi ikke lenger får tilgang på jorda si på grunn av muren, og som Israel etter et år har rett til å anektere, fordi jord som man ikke jobber på blir sett på som "up for grabs", (bare en liten detalj da, at de bøndene som tross alt eier jorda ikke får tilatelse til å jobbe der). I Hebron går vi under hønsenetting som er satt opp av palestinerne over handlegata fordi israelske settlere har overtatt etasjene over og kaster ned søppel, murstein og flasker på de som går under. 

En helt vanlig dag i Hebron, maskingevær og dagligvarer.

Vi ser en settler gående med 4-åringen i den ene hånda og et maskingevær i den andre, en av de 450 ulovlige settlerne i Hebron, som gjør at 400 militære er her for å "passe på dem", ved å ligge klar til å skyte på hustak, gatehjørner og ved sjekkpunkt. De bor ikke her fast, de kommer hit for 6 måneder av gangen, hovedsakelig fra Brooklyn, for å opprettholde en tilstedeværelse i byen. Og det gjøres ikke ved å bygge egne hus og delta i samfunnet, de tar de husene de vil ha, tar halve moskeen og gjør den om til en synagoge og får palestinerne til å måtte gå gjennom to sjekkpunkter for å be i sin egen moske. Snakk om å lære barna sine å hate fra de er små! Det er rystende, frustrerende og fortvilende, og en opplevelse man ikke ville fått hvis man reiste dit på egenhånd.

Til høyre ser dere en av handlegatene i Hebron, for en absurd situasjon det er å måtte sette opp netting for å hindre at noen kaster søppel på deg når du går i  byen din.

Her er også et forslag til politisk turisme: ha et viktig møte du skal rekke i Jerusalem, 15 km å kjøre herfra, en tur som kanskje burde ta deg 20 minutter i et hvilket som helst annet land. Sett deg i bilen i Ramallah og kjør til Qalandia, det israelske sjekkpunktet du må passere for å få lov til å fortsette mot Jerusalem, men som fortsatt er inne på Vestbredden. Her er det kaos, uvisst av hvilken grunn, kanskje det har vært demonstrasjoner, kanskje det er mye trafikk, kanskje soldatene ikke har en helt god dag (eller kanskje det er nettopp det de har?), det er i alle fall full stopp, bilene kommer i feil kjøreretning, folk er sinna, tuter i ett, men ingen kommer noen vei. Så står du der i 3 timer, og skjønner at du ikke kommer til å rekke møtet ditt, men du kommer deg heller ikke hjem fordi du er innstengt av biler. Sånn er det for mange her, som er avhengige av å krysse dette sjekkpunktet på daglig basis, og som aldri er helt sikre på hvor raskt de kommer seg gjennom (burde man beregne to timer og komme 90 minutter for tidlig på jobb, eller risikere å komme to timer forsent?). Trass i alle problemene er du allikevel heldig som i det hele tatt får lov til å passere Qalandia, mange palestinere i Ramallah har ikke den retten, for de har ikke de rette papirene. De må søke lenge i forveien for å få lov til å besøke Jerusalem, og ha en god grunn, og kanskje, kanskje ikke, får de lov. Kanskje har de endelig fått tillatelse til å reise til Al-Aqsa moskeen i gamlebyen for å be siste dagen i fastemåneden Ramadan, en stor dag! Og de har kledt på seg sine beste klær, hele familien sammen, men så, plutselig, dagens nye regel på Qalandia, ingen under 40 år får lov til å passere, sånn helt uten videre, så da er det bare å pakke sammen og reise hjem. Vi med utenlandske pass opplever ikke dette, vel blir vi stoppet, får spørsmål, og kan oppleve det som ubehagelig, men vi er turister, vi kan reise ut, når som helst, hvor som helst. Allikevel tror jeg politisk turisme er viktig, uansett hvor absurd det av og til virker å være tilskuer til andres elendighet, for det er en av palestinernes muligheter til å vise frem hvordan de lever, hvordan de rammes av okkupasjonen og en muighet til direkte å påvirke meninger, oppfatninger og erfaringer til de som kommer på besøk. Som forhåpentligvis tar inntrykkene med seg hjem, som sprer de og som en dag kan være med på at det blir en endring her.

Bilde tatt fra taket hos en palestinsk familie i Hebron, en israelsk soldat ligger klar, hvordan føles det å la de åtte barna deres leke her oppe tenker jeg på.

Og forresten, jeg har tatt i mot mine første palestinere! Jeg fikk ta i mot 3 flotte jenter, helt alene, men det manglet ikke på publikum. To barneleger, en sykepleier, tre leger, tre jordmødre og en vaskedame, og meg og mor, alle skulle få med seg hvordan den rare jordmorstudenten fra nord, som ikke kan mer enn tre ord på arabisk, tar i mot barn. Det føltes veldig som å gå opp til praktisk eksamen, med 10 sensorer som alle høylydt kom med kommentarer og tilrop fra sidelinja, litt på arabisk, litt på engelsk, hva som var ment for meg og hva som var ment for mor er fortsatt uklart. Med ord som "nafaz" (pust!) og "mumtaz" (veldig bra!), gikk det helt fint, heldigvis!

Hilsen Ingvild

Hjemmebesøk

Små nydelige nurk, kledt i blått eller rosa fra topp til tå, bæres frem til stor oooing og aaaing fra oss som er kommet på besøk. Vi er på hjemmebesøk, som alle kvinner som har født i landsbyene får tilbud om innen en uke etter fødselen. For å høre hvordan hun har det, hvordan fødselen var, hvordan det går med både det ene og det andre. Vi ønskes velkommen inn, helt inn i finstua, hvor palestinernes store forkjærlighet for kitch henger fra vegger og tak, eller står pent oppstilt på rekke og rad. Det er store tablåer av Mekka, fluffy kosedyr i monsterstørrelse, store kunstige blomsteroppsatser, korsstingsbroderier med koranvers og pip pip´er og svære lenestoler med pynteputer. For meg er det en av de få gangene jeg får se kvinnene uten hijab, i joggedress eller noe annet komfortabelt, med håret løst og uten sminke. Det er vanskelig å kjenne dem igjen fra kontrollene på klinikken, hvor de alltid kommer med lange, smale svarte kåper med strassteiner, ofte høye hæler og matchende hijab. (I dag møtte jeg en kvinne på kontroll som ventet sitt 3. barn, var gravid i 6. måned og gikk rundt med 8 cm stiletthæler, imponerende!). De som er hjemmeværende, som mange er i landsbyene, har gjerne en 4-5 andre barn å holde styr på, mens de som er i jobb har sine tilmålte 70 dager permisjon før de vender tilbake til jobb og svigermor overtar barnepasset.

Her er det ikke den lille sorte som gjelder, men den lange sorte.

Det er ikke bare kvinnen selv vi møter, det er gjerne mor, kanskje svigermor, søstre, svigersøstre, andre barn, men ikke mannen. Enten fordi han er på jobb eller holder seg unna, dette er kvinneprat! Og når man får gjester skal det alltid serveres noe, søster eller eldre barn sendes på kjøkkenet og kommer tilbake med sjokolade, kake og drikke. Gjerne varm kanelblanding med nøtter som lages til barselkvinner fordi kanel virker kontraherende på livmoren. Det kjennes ikke greit å takke nei til dagens 4. runde med sjokolade (fordi man gjerne er på flere hjemmebesøk), men det merkes jo at kroppen har blitt utsatt for et sukkersjokk de siste ukene. Jordmødrene og kvinnene småprater på arabisk mens jeg sitter å beundrer den nyfødte eller sofaputene, og prøver å snike inn et spørsmål her og der, hvordan går det med ammingen, hvilken prevensjon ønsker hun og hvordan opplevde hun fødselen? Ammingen går alltid bra, de har jo fjorten eksperter rundt seg til enhver tid, flere bruker amming som prevensjon, og ja, de vet de kan bli gravide før de egentlig hadde tenkt, men de skal jo ha flere barn uansett så hvorfor ikke? Og fødselen var jo helt grei den, ungen kom nå ut!

En plakat fra en av klinikkene som advarer mot røyking av argile, som vannpipe heter på arabisk, det er visst verre enn vi liker å tro...man skjønner i alle fall tegninga.

Mye av samfunnet i Palestina er i stor endring, de unge må flytte på seg for å studere, de må flytte igjen for å finne jobb, og flere befinner seg langt fra støtten og nærheten fra storfamilien når de får sine barn. Allikevel er det mange, spesielt i landsbyene, som skrives ut fra sykehuset til et ventende kvinnefelleskap, som stiller opp, lager mat, vasker hus, og som har vært i samme situasjon. Det er ikke lenge siden fødselsraten var nesten det dobbelte av det den er i dag. Den ene veilederen min forteller at hennes mor fikk 18 barn, men opplevde at bare 9 levde opp. I dag vil de fleste oppleve at alle barna lever opp, og de får derfor "bare" 5-6 barn. Ut i fra det lille jeg har sett virker det som helseministeriet har et godt system med små klinikker i landsbyene som har gratis lege og helsesøster, alle vaksiner til barn er gratis. Som ellers i verden får kvinner som studerer ofte senere barn enn de som gifter seg som 16-17 åringer. Jeg møter mange kvinner som tar høyere utdannelse, også i landsbyene, de skal bli lærere, farmasøyter, oversettere, sykepleiere og regnskapsførere. Det å få barn er ingen hindring så lenge man har familie som kan stille opp, siden de må raskt tilbake til studiene. Dagens generasjon med bestemødre er som regel hjemmeværende og stiller opp, hva som skjer i neste generasjon, når mange av bestemødrene er i full jobb, kan jo bli en utfordring. Kanskje vil det presse frem en god barnehagedekning?

Måtte bare ta med dette bildet til slutt, en muslimsk kvinne i tradisjonell drakt og en ultra-ortodoks jøde kjøper grønnsaker i okkupert Øst-Jerusalem. Hva om livet her hadde vært litt mer sånn?, så hadde dette sluppet å være et politisk bilde.

Hilsen Ingvild