Hva sier avisene?

Som ny i et land og et område hvor jeg ikke har vært før, blir aviser et naturlig utgangspunkt for å skjønne hvor man har havnet, hva som rører seg og hva mannen i gata og mannen på toppen bedriver og mener. Når det gjelder palestinske aviser kommer jeg dessverre til kort, alt er trykket på arabisk og selv om det er vakkert å se på, kan jeg bare se på bildene. Israelske aviser derimot er verdt et studie i seg selv. Først har du Haaretz, som tilhører venstresiden og er en av de få, om ikke den eneste, som gir et noenlunde balansert bilde av forholdet mellom palestinerne og israelerne. De har artikler som kan være svært kritiske mot egen regjering og trykker leserinnlegg både for og i mot den aktuelle politikken. Som utlending i dette området er det et interessant vindu inn i det israelske samfunnet, ikke bare i forhold til okkupasjonen og behandlingen av palestinerne, men også i forhold til grupper innad i Israel. Et eksempel fra gårsdagens avis er at enkelte ultra-ortodokse rabbinere klassifiserer internett som "an instrument of impurity". Sitat: "Every day I hear stories about young people who have gone downhill via this horrible instrument to the edge of the abyss. This epidemic must be stopped". Sitat slutt. De krever at elever som har internett hjemme ikke skal få lov til å bli utdannet innen enkelte ultra-ortodokse institusjoner. En annen rabbiner er litt mer imøtekommende og sier at de som må ha internett "can use a filtered service referred to as the kosher internett". Jeg er blitt veldig nysgjerrig på hva kosher internett er, siden kosher vanligvis dreier seg om hvilke kjøtt og melkeprodukter jøder kan og ikke kan spise. 

Så har du Jerusalem Post, som generelt gir et svært lite fordelaktig bilde av palestinerne. De trykker også annonser for diverse interesseforeninger, for eksempel en sponset av "Victims of Arab Terror International (VAT) som proklamerer: "Stop the shameful appeasement and capitulation to the arab enemies!" Det inviterer vel ikke akkurat til dialog mellom partene når man leser slike ting til frokost, dessverre. På den annen side forteller de i dagens avis om en gruppe ungdommer, 88 i alt, som har skrevet under på at de ikke vil tjenestegjøre i den israelske hæren, som er obligatorisk i tre år for gutter og to år for jenter (med unntak hvis du tilhører en ultra-ortodoks gruppering eller er palestiner med israelsk statsborgerskap). Dette gjør de av samvittigshetsgrunner, flere etter å ha besøkt Vestbredden og snakket med palestinere, og som ønsker å sende et signal til dem og til resten av verden om at ikke alle israelere støtter okkupasjonen og undertrykkingen som pågår. Vel vitende om at de det kommende året må belage seg på fengselsstraff. Når det finnes sånne ungdommer finnes det jo håp! Bare så synd at avisen presterer å bruke hermetegn rundt "occupation" and "oppression".

Ellers kunne jeg se på Al-Jazeera at Robert Fisk slaktet den norske nobelkomiteen og sammenlignet det å gi fredsprisen til Obama for hva han muligens kan komme til å klare en gang i fremtiden med å gi nobelprisen i medisin til en forsker som muligens, en gang i fremtiden, ville finne opp en vaksine mot kreft.

Noe å snakke om har vi i alle fall!

Hilsen Ingvild

Titten Tei på Mars

3 nye palestinere var jeg med å hilse velkommen til verden på mandags natt. 3 normale fødsler, 3 glade mammaer og 6 mødre og svigermødre som kunne puste lettet ut, legge vekk bønnekjedene og glede seg over enda et nytt barnebarn. Her er ikke pappaene en naturlig del av fødselen, enda, i stedet er det kvinnene som holder de fødende med selskap og holder, stryker og masserer mens de hvisker "habibti habibti". Jordmødrene er vennlige, rolige men myndige, de er trygge på jobben sin og beroliger den kommende mor og en bekymret svigermor om at å ha så vondt er heeeeelt normalt. Mye er likt, noe er annerledes: legene har mye makt her, det er de som skal ta i mot barn av førstegangsfødende, over 90% av dem får anlagt klipp, det gjøres amniotomi på alle, induksjonsraten og keisersnittraten er høy og risikotanken er fremtredende, i stedet for å holde det normale normalt. Det er sånn de jobber og det må man respektere, derfor blir det å styrke jordmødrenes rolle så viktig, for det er fra de og gjennom de endringer kan skje, og det kommer seg, sakte men sikkert. Norge har jo også vært der, og som norsk jordmorstudent kan man ikke hoppe i taket over rutiner og prosedyrer som vesten dessverre har lært dem så alt for godt.

I dag har jeg vært i landsbyen Ni´lin med min palestinske veileder Asia for å ha svangerskapskontroller som en del av prosjektet. Det er en landsby hvor palestinske demonstranter ofte blir møtt av israelsk politi siden muren bygges mellom landsbyen og jordbrukslandet som tilhører bønder i landsbyen. Dermed må bøndene søke Israel om tillatelse for å dyrke sitt eget land, noe de ikke alltid får, og som tar vekk hele livsgrunnlaget deres. Dette er for å "verne" de ulovlige jødiske bosetningene som ligger rett ved, og som i tillegg en innhyllet i strømførende piggtrådgjerder og som har egne veier som palestinerne til nød får lov til å krysse for å komme seg til Ramallah. For de av dere som har sett NRK-dokumentaren om jordmorprosjektet så er det fra denne landsbyen at kvinnen som mistet sin 10-årige sønn er fra. Han ble skutt av israelske soldater da han var ute ved muren.

Til venstre ser dere min andre veileder, Aisha, på klinikken i Deir Jerir hvor vi er på søndager. All dokumentasjon må føres for hånd så det tar sin tid!

Klinikken i Ni´lin er drevet av det palestinske helseministeriet og er stor og flott. De har sykepleiere, tannlege, lege, farmasøyt og labteknikkere tilstede hele uka, og to jordmødre en gang i uka, som er nytt siden prosjektet startet for to år siden. Før dette var tilbudet ultralyd hos legen, som til tider var eneste for "svangerskapskontroll", som ble en erstatning for jordmorledet svangerskapsomsorg. At jordmødrene er populære tar det ikke lang tid å finne ut av, allerede når vi kommer halv ni står det kvinner stimlet sammen foran døra til kontoret, og der blir de stående til vi er ferdige, 31 damer senere. Da har vi målt blodtrykk, veid,  kjent på magen, hørt på hjertelyden og svart på spørsmål om morgenkvalme, strekkmerker og mye husarbeid. Og kvinnene får lov til "bare" å være gravide kvinner med sine plager og spørsmål, som møter en jordmor som har erfaring og som kan svare. Allikevel er det mange som spør om de ikke skal ta ultralyd, for det er jo det de er vant til, og det tar tid å endre. 

På bildet holder en av jordmødrene svangerskapskurs for kvinnene i landsbyen Deir Jerir, det er så populært at selv kvinner som ikke er gravide kommer for å høre!

Arbeidsfordelingen er grei, Asia snakker og skriver, jeg måler og kjenner. Jeg føler meg litt som Titten Tei på Mars, nikker og smiler og gestikulerer men forstår ikke hva de sier. Så langt strekker det arabiske vokabularet seg til "gutt eller jente?", "hei og velkommen", "takk" og "vannpipe", men det er nok til at kvinnene smiler og ikke har noe i mot at jeg fomler rundt. Det er jenter på 16 som venter sitt første barn og kvinner på 35 som venter sitt syvende, alltid med matchende hijab til resten av antrekket og en sminke og stil som får meg til å føle meg litt sjuskete der jeg sitter i slengbukser og t-skjorte, svetten piplende på det varme kontoret. Etter 6 timer drar vi hjem til Ramallah, og jeg er klar for sofaen, det tar på å ikke skjønne noenting!

Måling av blodtrykk hører med i alle konsultasjoner.

Hilsen Ingvild

Kommentarer

Forresten, nå har jeg åpnet kommentarfeltet for alle!

Qabila!

Jeg har lært meg mitt første arabiske ord, Qabila, som betyr jordmor, og som dessverre alt for få palestinere vet hva er, fordi jordmødrenes status og annerkjennelse er så alt for dårlig, men det skal jordmorprosjektet gjøre noe med!

Over ser dere Berit og jeg i Jerusalem første dagen, nå er vi endelig på plass i Ramallah!

Byen er så mye større enn jeg forestilte meg, det er den viktigste byen for palestinerne hvor president Abbas og ministeriene holder til, og hvor Arafat ligger på lit de parade. Her er det økonomisk vekst som merkes i stor byggeaktivitet og heisekraner overalt, noe som gjør at palestinere fra hele Vestbredden kommer flyttende i håp om jobb. Fra utkikkspunktene går byen over i landsbyer som går over i Jerusalem og til slutt Tel Aviv helt i horisonten. Avstandene er korte for oss som er vant til å kjøre i Nord-Norge, en time i hver retning bringer deg til Tel Aviv i vest og Gaza i sørvest, eller til Amman i øst på litt over 1.5 timer. Da blir det sterkt å høre den palestinske koordinatoren for jordmorprosjektet fortelle at hun ikke har sett familien sin i Gaza på 9 år fordi de ikke slipper ut og hun ikke slipper inn. Det er som å sitte i Tromsø og ikke kunne besøke familie i Nordkjosbotn, spesielt med tanke på at Gaza og Vestbredden på papiret skal være samme stat...

Torsdag tilbrakte jeg på sykehuset i Ramallah, Palestinian Red Crescent Society Hospital, som ligger midt i byen og har rundt 50 sengeplasser. Det er her jeg skal være to dager i uka, i praksis på føde- og barselavdelingen og på føde poliklinikken. Sykehuset er godt utstyrt med fine lokaler, noe helt nytt, blant annet en nyfødt intensivavdeling med plass til 6 nyfødte. På fødeavdelingen er det tre fødestuer og det kan til tider være kø for å komme inn. En time etter fødselen flyttes til over til barselavdelingen hvor de utskrives etter 24 timer for en vanlig fødsel. Kort tid for oss som er vant med norske forhold, men her utskrives som regel kvinnene til en storfamilie som stiller opp. Mor og svigermor kommer til, lager mat, vasker og passer barn. Det er som regel de som også fortsetter å passe barna når mor vender tilbake til jobb, vanligvis etter 6 uker. Problemet i helsevesenet er ikke utstyr men en prekær mangel på jordmødre. Det er anslagsvis 500 jordmødre i jobb i hele Palestina, som skal dekke en befolkning på over 3 millioner. I Norge er det cirka 3000 jordmødre i jobb. På sykehuset er de tre jordmødre på dagen og to på kveld og natt, og de har 250 fødsler i måneden! Det er 8,3 fødsler i snitt per døgn, da blir det ikke mye kaffedrikking for de som er på jobb. Fruktbarheten er høy på Vestbredden med 6 fødsler i snitt per kvinne, i Gaza skal den være oppe i 7. Dette ser Israel på som et stort problem siden den palestinske befolkningen vokser raskere enn den israelske.

Bildet til venstre viser utsikten fra leiligheten, øverst på høyden ser dere en ulovlig israelsk bosetning som har vært der i flere tiår.

På bildet til høyre ser dere muren, på vei fra Jerusalem til Ramallah langs hovedveien, som splitter landsbyer i to, bare avbrutt av militære sjekkpunkter.

Søndag blir første dag ut i landsbyen Deir Jerir med jordmor Aisha, skal prøve å pugge noen arabiske gloser til da.

Hilsen Ingvild

Jerusalem!

Jeg er i Jerusalem! Å komme seg gjennom passkontrollen på Ben Gurion airport i går kveld var som å få løftet mange, mange kilo med stein av skuldrene. Jeg hadde puls som en Tour de France syklist opp Pyreneene da jeg ble kalt frem i køen og prøvde å gå gjennom alle rådene jeg hadde fått; ikke lyve, men ikke si mer enn absolutt nødvendig, ikke nevne ordet Ramallah med mindre jeg var nødt, og si at jeg skal besøke jordmødre, ikke palestinske jordmødre. For en merkelig følelse, å være så utrolig nervøs for noe jeg ikke har gjort, å være så redd fordi jeg skal besøke en by, et folk og en kultur som er "galt svar" i følge Israelske myndigheter i en passkontroll.

Å kjøre bil i natten, og se muren komme frem, først lav og lite fremtredende, for det er tross alt hovedåren for all turisme som skal mellom flyplassen og Jerusalem. Så tar vi en avstikker mot Ramallah, der hvor turistgruppene ikke kjører, som de ikke får se. Der troner den frem, 8 meter høy, med vakttårn spredt utover, som en slange i natten. Vi kjører forbi et fengsel, hvor sjåføren tørt ber meg se nøye på fengselsmuren, for den er akkurat lik resten av muren. Vi får "lov" til å kjøre på denne veien, som er bred og velholdt, forbi sjåføren har gule plater, som vil si at bilen er registrert i Jerusalem. Palestinere på Vestbredden får ikke benytte disse veiene, selv om de pløyer seg gjennom deres områder, de får ikke gå langs dem eller krysse de. Jeg vet dette er gammelt nytt for mange, men det er en slik absurditet i å se det selv!

Nå blir det historieundervisning i gamlebyen før vi drar til Ramallah i morgen, og skal spise frokost i morgen kveld med koordinatoren for jordmorprosjektet som har fastet hele dagen.

Bilder kommer snart!

Hilsen Ingvild

Til dere som har lyst til å følge meg disse ukene i Ramallah, velkommen!

Dette er mitt første innlegg på min første blogg, laget for å vare de 7 ukene jeg skal tilbringe som jordmorstudent i Ramallah. Nå sitter jeg fortsatt i Oslo og venter på avreise, som plutselig bare er 16 timer unna. Nesten et år med planlegging er gått, siden jeg for første gang fikk høre om Berit Mortensen og prosjektet hun startet i Ramallah. Da turte jeg heldigvis å skrive en mail hvor jeg kort oppsummert proklamerte at hvis hun ønsket å ha med seg en veldig motivert student, så stilte jeg meg først i køen! Heldigvis for meg så var Berit helt enig, og praksis i Ramallah var plutselig en realistisk tanke.

Kort oppsummert er jeg til vanlig jordmorstudent ved Universitetet i Tromsø, utdannelsen tar to år og jeg er på mitt siste. Denne praksisperioden har kommunejordmortjeneste som fokus, som hovedsakelig betyr svangerskapsomsorg. Etter avtale med lærere og veileder har jeg først tilbrakt 5 uker i praksis i Sandnessjøen, hvor Berit jobber som jordmor, for å bli kjent med henne, bli kjent med norsk svangerskapsomsorg og bli kjent med prosjektet. Det kan være greit før alt skal skje på arabisk. Jeg snakker dessverre ikke et ord og er helt avhengig av gode veiledere som snakker godt engelsk og kan virke som tolk i mine møter med kvinnene. 

Jeg er første norske student som skal ha praksis ved denne klinikken i Ramallah, som er drevet av Palestinian Red Crescent Society. Forhåpentligvis vil det føre til at flere norske jordmorstudenter får denne sjansen etter meg. Planen er at jeg skal tilbringe to dager i uka sammen med palestinske jordmødre ute i landsbyene rundt Ramallah, og være en del av svangerskapsomsorgen. Her vil vi møte kvinner som kommer til faste kontroller, og de som krever oppfølging på grunn av mulige komplikasjoner. Det er 6 landsbyer som er en del av prosjektet og alle har en jordmor fra klinikken i Ramallah tilknyttet som kommer på sin faste dag hver uke. Resten av tiden skal jeg være tilstede på føde/barselavdelingen i Ramallah og forhåpentligvis ta i mot nye Palestinere!

Reiseruten er ankomst Tel Aviv mandag kveld, deretter overnatting i Jerusalem i to dager til onsdag, før vi kjører til Ramallah og praksisstart torsdag. 

For de som vil lese mer om prosjektet, gå inn på www.palestinakomiteen.no og klikk dere videre under solidaritetsarbeidet til Jordmorprosjektet, den er ikke helt oppdatert i følge Berit, men det gir dere en innføring. 

Denne bloggen er mine inntrykk og beskrivelser av det jeg gjør, opplever og ser, den representerer ikke Jordmorprosjektet, Palestinakomiteen eller andre grupper, så alt står altså på min regning!

Hilsen Ingvild

Her ser dere kart over Vestbredden.