Hjemmebesøk

Små nydelige nurk, kledt i blått eller rosa fra topp til tå, bæres frem til stor oooing og aaaing fra oss som er kommet på besøk. Vi er på hjemmebesøk, som alle kvinner som har født i landsbyene får tilbud om innen en uke etter fødselen. For å høre hvordan hun har det, hvordan fødselen var, hvordan det går med både det ene og det andre. Vi ønskes velkommen inn, helt inn i finstua, hvor palestinernes store forkjærlighet for kitch henger fra vegger og tak, eller står pent oppstilt på rekke og rad. Det er store tablåer av Mekka, fluffy kosedyr i monsterstørrelse, store kunstige blomsteroppsatser, korsstingsbroderier med koranvers og pip pip´er og svære lenestoler med pynteputer. For meg er det en av de få gangene jeg får se kvinnene uten hijab, i joggedress eller noe annet komfortabelt, med håret løst og uten sminke. Det er vanskelig å kjenne dem igjen fra kontrollene på klinikken, hvor de alltid kommer med lange, smale svarte kåper med strassteiner, ofte høye hæler og matchende hijab. (I dag møtte jeg en kvinne på kontroll som ventet sitt 3. barn, var gravid i 6. måned og gikk rundt med 8 cm stiletthæler, imponerende!). De som er hjemmeværende, som mange er i landsbyene, har gjerne en 4-5 andre barn å holde styr på, mens de som er i jobb har sine tilmålte 70 dager permisjon før de vender tilbake til jobb og svigermor overtar barnepasset.

Her er det ikke den lille sorte som gjelder, men den lange sorte.

Det er ikke bare kvinnen selv vi møter, det er gjerne mor, kanskje svigermor, søstre, svigersøstre, andre barn, men ikke mannen. Enten fordi han er på jobb eller holder seg unna, dette er kvinneprat! Og når man får gjester skal det alltid serveres noe, søster eller eldre barn sendes på kjøkkenet og kommer tilbake med sjokolade, kake og drikke. Gjerne varm kanelblanding med nøtter som lages til barselkvinner fordi kanel virker kontraherende på livmoren. Det kjennes ikke greit å takke nei til dagens 4. runde med sjokolade (fordi man gjerne er på flere hjemmebesøk), men det merkes jo at kroppen har blitt utsatt for et sukkersjokk de siste ukene. Jordmødrene og kvinnene småprater på arabisk mens jeg sitter å beundrer den nyfødte eller sofaputene, og prøver å snike inn et spørsmål her og der, hvordan går det med ammingen, hvilken prevensjon ønsker hun og hvordan opplevde hun fødselen? Ammingen går alltid bra, de har jo fjorten eksperter rundt seg til enhver tid, flere bruker amming som prevensjon, og ja, de vet de kan bli gravide før de egentlig hadde tenkt, men de skal jo ha flere barn uansett så hvorfor ikke? Og fødselen var jo helt grei den, ungen kom nå ut!

En plakat fra en av klinikkene som advarer mot røyking av argile, som vannpipe heter på arabisk, det er visst verre enn vi liker å tro...man skjønner i alle fall tegninga.

Mye av samfunnet i Palestina er i stor endring, de unge må flytte på seg for å studere, de må flytte igjen for å finne jobb, og flere befinner seg langt fra støtten og nærheten fra storfamilien når de får sine barn. Allikevel er det mange, spesielt i landsbyene, som skrives ut fra sykehuset til et ventende kvinnefelleskap, som stiller opp, lager mat, vasker hus, og som har vært i samme situasjon. Det er ikke lenge siden fødselsraten var nesten det dobbelte av det den er i dag. Den ene veilederen min forteller at hennes mor fikk 18 barn, men opplevde at bare 9 levde opp. I dag vil de fleste oppleve at alle barna lever opp, og de får derfor "bare" 5-6 barn. Ut i fra det lille jeg har sett virker det som helseministeriet har et godt system med små klinikker i landsbyene som har gratis lege og helsesøster, alle vaksiner til barn er gratis. Som ellers i verden får kvinner som studerer ofte senere barn enn de som gifter seg som 16-17 åringer. Jeg møter mange kvinner som tar høyere utdannelse, også i landsbyene, de skal bli lærere, farmasøyter, oversettere, sykepleiere og regnskapsførere. Det å få barn er ingen hindring så lenge man har familie som kan stille opp, siden de må raskt tilbake til studiene. Dagens generasjon med bestemødre er som regel hjemmeværende og stiller opp, hva som skjer i neste generasjon, når mange av bestemødrene er i full jobb, kan jo bli en utfordring. Kanskje vil det presse frem en god barnehagedekning?

Måtte bare ta med dette bildet til slutt, en muslimsk kvinne i tradisjonell drakt og en ultra-ortodoks jøde kjøper grønnsaker i okkupert Øst-Jerusalem. Hva om livet her hadde vært litt mer sånn?, så hadde dette sluppet å være et politisk bilde.

Hilsen Ingvild