Turist?

Den obligatoriske turen til Dødehavet, ja, man flyter som en propp, kanskje det nærmeste man kommer å kjenne på følelsen av å være vektløs? Men nåde den som får vann i øynene!

Innimellom vakter og hjemmebesøk og eksamensskriving får jeg tid til å bedrive en del turistvirksomhet. Men hvordan er man turist i et slikt område, hvordan forholder man seg til det man ser, hvilken kontekst skal det settes inn i, hva skal man se og hvem prater man med? Er man den religiøse turisten, den politiske turisten eller den helt tilfeldige turisten? I helga har jeg vært i Betlehem, en times kjøring fra Ramallah, målet med turen var å se et teaterstykke skrevet og satt opp av en lokal gruppe, om hvordan det er å være ung, ha drømmer, men ikke kunne realisere dem fordi man er fra Palestina. I utgangspunktet ganske så uskyldig, dra til Betlehem, reise litt bort fra Ramallah, men på veien dit blir man hele tiden minnet på hvor man er og hvilken virkelighet man befinner seg i. Vi blir stoppet av israelske soldater på et sjekkpunkt, som åpner dørene i bilen, som vil se pass og stempelet som sier at jeg har rett til å være her, som vil vite hvem jeg er, hvor jeg kommer fra (vel, så vanskelig er det vel ikke siden han tross alt står med passet mitt i hendene), som vil vite hvilken by jeg er født i, hva jeg gjør her, hvor jeg skal, hvorfor i alle dager jeg skal inn i Betlehem ("it´s dangerous in there" - sier han, med skuddsikker vest, maskingevær og en del av et apparat som har blokkert alle veier inn og ut av byen, selv om den ligger på Vestbredden, har han snakket med noen andre palestinere i Betlehem enn de han er med på å arrestere om natta eller som han forhører på vei inn i byen sin?).

Vel inne i byen tusler jeg litt rundt i gamlebyen, kommer til Fødselskirka, ja, det var visstnok her Jesus ble født, og der møter du de relligiøse turistene. Store horder med italienere, russere og amerikanere, som ledes i flokk med identiske t-skjorter, identiske capser (med teksten: "Trip to Holy Land 2009"), som kjøper små ikoner av oliventre, eller en kristtornkrans til peishylla og som bryter ut i gråt når de kommer inn i kirka. Det er dette de har kommet for, og jeg blir stående fascinert å se på, det er egentlig mer interessant å se på menneskene enn bygningene. Etter et par timer her busses de videre til en annen plass, med en annen viktig religiøs betydning, og jeg lurer på hvor mye de ser utenom det religiøse, ser de muren? Ser de de ulovlige bosetningene? Ser de flyktningeleirene? Ser de sjekkpunktene? Jeg vet ikke. Er det "greit" å være turist som bare skal se de hellige stedene, uten å sette seg inn i den aktuelle, og historiske situasjonen, hvilke inntrykk reiser de hjem med da?

I Øst-Jerusalem organiserer Abu Hassan politcal tours til forskjellige plasser på Vestbredden; til Hebron eller Nablus eller til muren langs Qalqilya. Nesten hver dag i 12 år har han tatt med seg grupper bestående av mennesker fra hele verden, som enten har et brennende engasjement for palestinerne, som bare dumpet borti tilbudet via et hotell, som er jøde på besøk til "the homeland" eller som er nysgjerrig men ikke hadde turt å reise til Vestbredden alene. Han tar deg med, forteller om det vi ser, om hvordan bøndene i landsbyen vi kjører forbi ikke lenger får tilgang på jorda si på grunn av muren, og som Israel etter et år har rett til å anektere, fordi jord som man ikke jobber på blir sett på som "up for grabs", (bare en liten detalj da, at de bøndene som tross alt eier jorda ikke får tilatelse til å jobbe der). I Hebron går vi under hønsenetting som er satt opp av palestinerne over handlegata fordi israelske settlere har overtatt etasjene over og kaster ned søppel, murstein og flasker på de som går under. 

En helt vanlig dag i Hebron, maskingevær og dagligvarer.

Vi ser en settler gående med 4-åringen i den ene hånda og et maskingevær i den andre, en av de 450 ulovlige settlerne i Hebron, som gjør at 400 militære er her for å "passe på dem", ved å ligge klar til å skyte på hustak, gatehjørner og ved sjekkpunkt. De bor ikke her fast, de kommer hit for 6 måneder av gangen, hovedsakelig fra Brooklyn, for å opprettholde en tilstedeværelse i byen. Og det gjøres ikke ved å bygge egne hus og delta i samfunnet, de tar de husene de vil ha, tar halve moskeen og gjør den om til en synagoge og får palestinerne til å måtte gå gjennom to sjekkpunkter for å be i sin egen moske. Snakk om å lære barna sine å hate fra de er små! Det er rystende, frustrerende og fortvilende, og en opplevelse man ikke ville fått hvis man reiste dit på egenhånd.

Til høyre ser dere en av handlegatene i Hebron, for en absurd situasjon det er å måtte sette opp netting for å hindre at noen kaster søppel på deg når du går i  byen din.

Her er også et forslag til politisk turisme: ha et viktig møte du skal rekke i Jerusalem, 15 km å kjøre herfra, en tur som kanskje burde ta deg 20 minutter i et hvilket som helst annet land. Sett deg i bilen i Ramallah og kjør til Qalandia, det israelske sjekkpunktet du må passere for å få lov til å fortsette mot Jerusalem, men som fortsatt er inne på Vestbredden. Her er det kaos, uvisst av hvilken grunn, kanskje det har vært demonstrasjoner, kanskje det er mye trafikk, kanskje soldatene ikke har en helt god dag (eller kanskje det er nettopp det de har?), det er i alle fall full stopp, bilene kommer i feil kjøreretning, folk er sinna, tuter i ett, men ingen kommer noen vei. Så står du der i 3 timer, og skjønner at du ikke kommer til å rekke møtet ditt, men du kommer deg heller ikke hjem fordi du er innstengt av biler. Sånn er det for mange her, som er avhengige av å krysse dette sjekkpunktet på daglig basis, og som aldri er helt sikre på hvor raskt de kommer seg gjennom (burde man beregne to timer og komme 90 minutter for tidlig på jobb, eller risikere å komme to timer forsent?). Trass i alle problemene er du allikevel heldig som i det hele tatt får lov til å passere Qalandia, mange palestinere i Ramallah har ikke den retten, for de har ikke de rette papirene. De må søke lenge i forveien for å få lov til å besøke Jerusalem, og ha en god grunn, og kanskje, kanskje ikke, får de lov. Kanskje har de endelig fått tillatelse til å reise til Al-Aqsa moskeen i gamlebyen for å be siste dagen i fastemåneden Ramadan, en stor dag! Og de har kledt på seg sine beste klær, hele familien sammen, men så, plutselig, dagens nye regel på Qalandia, ingen under 40 år får lov til å passere, sånn helt uten videre, så da er det bare å pakke sammen og reise hjem. Vi med utenlandske pass opplever ikke dette, vel blir vi stoppet, får spørsmål, og kan oppleve det som ubehagelig, men vi er turister, vi kan reise ut, når som helst, hvor som helst. Allikevel tror jeg politisk turisme er viktig, uansett hvor absurd det av og til virker å være tilskuer til andres elendighet, for det er en av palestinernes muligheter til å vise frem hvordan de lever, hvordan de rammes av okkupasjonen og en muighet til direkte å påvirke meninger, oppfatninger og erfaringer til de som kommer på besøk. Som forhåpentligvis tar inntrykkene med seg hjem, som sprer de og som en dag kan være med på at det blir en endring her.

Bilde tatt fra taket hos en palestinsk familie i Hebron, en israelsk soldat ligger klar, hvordan føles det å la de åtte barna deres leke her oppe tenker jeg på.

Og forresten, jeg har tatt i mot mine første palestinere! Jeg fikk ta i mot 3 flotte jenter, helt alene, men det manglet ikke på publikum. To barneleger, en sykepleier, tre leger, tre jordmødre og en vaskedame, og meg og mor, alle skulle få med seg hvordan den rare jordmorstudenten fra nord, som ikke kan mer enn tre ord på arabisk, tar i mot barn. Det føltes veldig som å gå opp til praktisk eksamen, med 10 sensorer som alle høylydt kom med kommentarer og tilrop fra sidelinja, litt på arabisk, litt på engelsk, hva som var ment for meg og hva som var ment for mor er fortsatt uklart. Med ord som "nafaz" (pust!) og "mumtaz" (veldig bra!), gikk det helt fint, heldigvis!

Hilsen Ingvild