Titten Tei på Mars

3 nye palestinere var jeg med å hilse velkommen til verden på mandags natt. 3 normale fødsler, 3 glade mammaer og 6 mødre og svigermødre som kunne puste lettet ut, legge vekk bønnekjedene og glede seg over enda et nytt barnebarn. Her er ikke pappaene en naturlig del av fødselen, enda, i stedet er det kvinnene som holder de fødende med selskap og holder, stryker og masserer mens de hvisker "habibti habibti". Jordmødrene er vennlige, rolige men myndige, de er trygge på jobben sin og beroliger den kommende mor og en bekymret svigermor om at å ha så vondt er heeeeelt normalt. Mye er likt, noe er annerledes: legene har mye makt her, det er de som skal ta i mot barn av førstegangsfødende, over 90% av dem får anlagt klipp, det gjøres amniotomi på alle, induksjonsraten og keisersnittraten er høy og risikotanken er fremtredende, i stedet for å holde det normale normalt. Det er sånn de jobber og det må man respektere, derfor blir det å styrke jordmødrenes rolle så viktig, for det er fra de og gjennom de endringer kan skje, og det kommer seg, sakte men sikkert. Norge har jo også vært der, og som norsk jordmorstudent kan man ikke hoppe i taket over rutiner og prosedyrer som vesten dessverre har lært dem så alt for godt.

I dag har jeg vært i landsbyen Ni´lin med min palestinske veileder Asia for å ha svangerskapskontroller som en del av prosjektet. Det er en landsby hvor palestinske demonstranter ofte blir møtt av israelsk politi siden muren bygges mellom landsbyen og jordbrukslandet som tilhører bønder i landsbyen. Dermed må bøndene søke Israel om tillatelse for å dyrke sitt eget land, noe de ikke alltid får, og som tar vekk hele livsgrunnlaget deres. Dette er for å "verne" de ulovlige jødiske bosetningene som ligger rett ved, og som i tillegg en innhyllet i strømførende piggtrådgjerder og som har egne veier som palestinerne til nød får lov til å krysse for å komme seg til Ramallah. For de av dere som har sett NRK-dokumentaren om jordmorprosjektet så er det fra denne landsbyen at kvinnen som mistet sin 10-årige sønn er fra. Han ble skutt av israelske soldater da han var ute ved muren.

Til venstre ser dere min andre veileder, Aisha, på klinikken i Deir Jerir hvor vi er på søndager. All dokumentasjon må føres for hånd så det tar sin tid!

Klinikken i Ni´lin er drevet av det palestinske helseministeriet og er stor og flott. De har sykepleiere, tannlege, lege, farmasøyt og labteknikkere tilstede hele uka, og to jordmødre en gang i uka, som er nytt siden prosjektet startet for to år siden. Før dette var tilbudet ultralyd hos legen, som til tider var eneste for "svangerskapskontroll", som ble en erstatning for jordmorledet svangerskapsomsorg. At jordmødrene er populære tar det ikke lang tid å finne ut av, allerede når vi kommer halv ni står det kvinner stimlet sammen foran døra til kontoret, og der blir de stående til vi er ferdige, 31 damer senere. Da har vi målt blodtrykk, veid,  kjent på magen, hørt på hjertelyden og svart på spørsmål om morgenkvalme, strekkmerker og mye husarbeid. Og kvinnene får lov til "bare" å være gravide kvinner med sine plager og spørsmål, som møter en jordmor som har erfaring og som kan svare. Allikevel er det mange som spør om de ikke skal ta ultralyd, for det er jo det de er vant til, og det tar tid å endre. 

På bildet holder en av jordmødrene svangerskapskurs for kvinnene i landsbyen Deir Jerir, det er så populært at selv kvinner som ikke er gravide kommer for å høre!

Arbeidsfordelingen er grei, Asia snakker og skriver, jeg måler og kjenner. Jeg føler meg litt som Titten Tei på Mars, nikker og smiler og gestikulerer men forstår ikke hva de sier. Så langt strekker det arabiske vokabularet seg til "gutt eller jente?", "hei og velkommen", "takk" og "vannpipe", men det er nok til at kvinnene smiler og ikke har noe i mot at jeg fomler rundt. Det er jenter på 16 som venter sitt første barn og kvinner på 35 som venter sitt syvende, alltid med matchende hijab til resten av antrekket og en sminke og stil som får meg til å føle meg litt sjuskete der jeg sitter i slengbukser og t-skjorte, svetten piplende på det varme kontoret. Etter 6 timer drar vi hjem til Ramallah, og jeg er klar for sofaen, det tar på å ikke skjønne noenting!

Måling av blodtrykk hører med i alle konsultasjoner.

Hilsen Ingvild