Øyeblikksbilder

Hva er nå egentlig minnene fra et sted man har besøkt laget av? Jeg tror de er laget av øyeblikksbilder, mange, mange scener bestående av mennesker og natur og byer og bygninger, frosset i tid eller handling. 5 uker er ikke lang tid men det er så mange bilder som fyker rundt oppe i hodet at jeg må skrive de ned så de ikke blir slettet for å få plass til nye. Her er noen av mine øyeblikksbilder fra Palestina;

- Å bli kjørt hjem av Ahmed etter seinvakt på fødeavdelingen i en gammel ambulanse. Ahmed, sykehusets nesten tannløse altmuligmann som kan like lite engelsk som jeg kan arabisk, men som heldigvis vet hvor jeg bor. Han som kjører alle sykepleierne hjem etter jobb på kvelden, og meg. Klokka er nesten elleve, ute er det stupmørkt men svalt og fint. Vi kjører forbi flere barbersalonger med åpne dører og lysene på. Inne står barbereren i ivrig prat med en kunde mens kniven glir opp og ned langs strupehodet til mannen i stolen. Ved siden av står det en liten kasserolle, sannsynligvis fyllt med sterk arabisk kaffe som lukter kardemomme. På en benk sitter andre menn som venter på tur, og jeg lurer på om barbereren bor i den lille salongen sin, han er jo alltid der, og hvor fint det må være å kunne barbere seg klokka halv tolv på natta, hvis man har lyst til det, og få en god samtale på kjøpet.

- Å gå forbi fuglebutikken seint på kvelden, hvor hundrevis av pipp-pipp´er holder et ellevilt leven. Mange av burene henger ute, på veggen, oppe i taket eller står ute på fortauet. Og det slår meg, hvem er det som klokka elleve på kvelden tenker at: " nei nå fikk jeg jaggu meg lyst på en undulat!" Men det må det jo tydeligvis være, for ellers hadde de vel ikke holdt åpent.

- Å gå gjennom Qalandiasjekkpunktet på vei med buss fra Ramallah til Jerusalem. Å møte likeglade, til tider provoserende ansikter til israelske soldater som sitter bak glassveggen, som brøler til deg i mikrofonen hvis man glemmer å vise stempelet i passet eller har en mynt i lommen som piper i metalldetektoren, og ser at de gjør akkurat det samme til den gamle mannen med stokk bak deg i køen. Og tenke om de  unge soldatene; "er det virkelig det her du har lyst til å vie tre år av livet ditt til? Har du ikke lyst til å være en helt annen plass? Hva skal du fortelle barna dine om hvordan du behandlet de menneskene du var satt til å kontrollere?"

- Å sitte med jordmødrene på det lille vaktrommet på fødeavdelingen, alle med grønne klær og hvit hijab og et stort snakketøy. Vi drikker te med fersk "maramie", salvie, med mye sukker, og noen har med seg hommus og brød og hjemmemarinerte oliven, for det har jo nettopp vært oliveninnhøsting. Praten går på arabisk, jeg prøver å fange opp ord jeg kjenner, men gir opp etter en stund. Vi venter på at de fødende skal komme inn døra, vi vet aldri når for ingen ringer på forhånd. Mange rundt bordet er i gang med sin tredje eller fjerde dobbeltvakt denne uka, de jobber knallhardt men klager ikke. De har jobb, en jobb de liker og som de er stolte av, og de har et jordmorfellesskap som betyr mye for dem. 

- Å gå gatelangs etter at mørket har kledt byen i svart hvor mannfolk sitter som oppstilt langs fortauene og utenfor kafeeene, med sine vannpiper med eple eller mintsmak. Praten går i ett og stopper bare opp når man nesten må tråkke over føttene deres for å komme forbi, for så å fortsette ufortrødent videre. Gatene lukter kardemomme og eple, og kaffe. Noen sitter og knepper på et bønnekjede mens de snakker, andre sitter med palestinaskjerfet drapert over hodet, andre i skinnjakke og noen i kaftan. Kanskje prater de om politikk, eller damer, eller hvor glade de er for å sitte her med kompisene sinne enn å være hjemme med kona og alle ungene, hva vet jeg.

- Å kjøre i jordmorbilen til landsbyene Ni´ilin eller Deir Jareer tidlig om morgenen for å komme til klinikkene. Langs smale, bratte veier, i tørt, tørt landskap, som går over åser med små landsbyer på hver topp, eller en ulovlig israelsk settlement med piggtrådgjerde rundt. Olivenlundene dominerer landsskapet, ofte plantet i terrasser i de bratte områdene. Stammene er vridde og vakre, full av grønne oliven som snart skal høstes.  Det gror så mye her, selv om det ikke ser sånn ut ved første øyekast, om våren er visst flere av åssidene dekket av valmuer, det er et syn jeg håper å se en gang.

- Å gå rundt i Jericho en kveld det nettopp har regnet for første gang på mange, mange uker, i verdens eldste by. Folk har nettopp kommet ut på gata igjen, det er lite trafikk og god stemnning. Hos frukthandleren blir vi nærmest overfalt av en eldre mann som vil at vi skal smake på nærmest alt han har i butikken, ferske dadler og bittesmå bananer og store granatepler, "best in Palestine!". Inne i butikken spør en mann hvor vi kommer fra, "Norway" svarer vi, og han drar straks opp en lighter med påskriften "Lærdal" og forteller at der har han vært fire ganger. For Lærdal og Jericho er vennskapsbyer, og jeg tenker at jammen er verden liten, og at det i grunn er veldig hyggelig. 

Hilsen Ingvild