Ikke at jeg har et veldig behov for oppmerksomhet, passe doser er veldig hyggelig. Å se nabolaget sitt som hovedinnslag på Al-Jazeera hver kveld i ei uke, vel, det er litt mye.
Så var vi ikke innestengt lenger, men hvis Israel mente at det å stenge alle inne ville få palestinerne til å slutte å protestere mot alt som har skjedd de siste ukene, så tok de grundig feil. Som en ganske gjennomsnittlig norsk statsborger har jeg blitt eksponert for særs lite statlig utøvd fysisk vold. Det var derfor ikke fritt for både hjerteklapp og redsel da jeg kom kjørende i buss mot Qalandia og ble møtt med 60-70 steinkastende ungdommer og cirka 100 israelske soldater i hjelmer og skuddsikre vester som avfyrte tåregass, gummikuler og stun grenades, som i følge Wikipedia fører til; "an intensely loud "bang" and blinding flash of more than one million candela and 170–180 Db within five feet of initiation, sufficient to cause immediate (but temporary) flash blindness, deafness, tinnitus and inner-ear disturbance.
(Det merkelige er at 200 meter lenger opp i gata, går livet sin vante gang, unger går fra skolen, noen selger jordbær og alle butikkene er åpne, men til og med garvede palestinere må innrømme at "this is not normal").
91 palestinere ble såret, over 60 ble arrestert, over hele Vestbredden. Jeg har ikke klart å finne tall på noen omkomne enda.
Blir det en tredje intifada går jeg rundt og spør, ja sier noen av de unge, nei sier de eldre. "Vi er for slitne, vi har ikke kommet oss etter forrige intifada, en ny vil på nytt ruinere alt vi har klart å bygge opp fra forrige gang. Vi har ikke råd til en ny intifada." Men hva med alle de unge guttene, som er rasende, og som var for unge til å huske forrige gang? Hva tenker de?
En jordmor fortalte meg en historie om palestinernes liv; en gammel mann gikk en dag ut for å snakke med gud for han bodde så trangt. Han og kona og 7 unger bodde på et rom under kummerlige forhold, og han syntes livet var uutholdelig. Gud sa at han skulle ta med seg et esel og la det bo sammen med dem. Mannen kunne ikke skjønne hvordan dette skulle hjelpe på noe som helst, men gud hadde jo sagt det, og da gjorde han det. Unødvendig å si ble det enda trangere i stua. Etter en stund gikk mannen ut igjen for å snakke med gud, for dette var jo enda verre. Gud befalte han å ta med seg en sau inn i stua for å bo sammen med dem. Mannen turte ikke å motsi han, han gjorde som han ble bedt om. Slik fortsatte det, til stua var full av dyr og barn og mannen og kona. Etter en stund måtte han ut og snakke med gud igjen, for nå var det ikke plass til flere og livet var enda mer tristere enn før. Da sa gud, ta bort eselet. Mannen gjorde så, og det ble straks litt bedre plass. De neste gangene ba gud ham fjerne ett og ett dyr. Til slutt var det bare han og kona og ungene igjen, og mannen var så fornøyd med all plassen de hadde og hvor deilig det var å bli kvitt alle dyrene.
Litt som når Israel setter inn 568 sjekkpunkt på Vestbredden, som skaper store vanskeligheter for palestinerne som skal bevege seg fra by til by, deretter fjerner de ett sjekkpunkt, under stor bravur, for se hvor snille de er! Og palestinerne er glade for at det nå bare er 567 sjekkpunkt igjen, livet har jo blitt så mye lettere!
Oppholdet nærmer seg slutten og jeg vet ikke når jeg kommer tilbake igjen. Først skal jeg hjem og prøve å yte rettferdighet til de flotte Dayene jeg har intervjuet de siste ukene, ved å skrive en så god oppgave som mulig. Jeg kan reise, jeg som har rødt pass. Litt ubehag blir det nok på Ben Gurion på vei ut, men de har jo tross alt en interesse av at jeg kommer meg på flyet ut av landet. De skal bare drive litt småsjikanering først, få meg til å pakke ut alt jeg har, gi fra meg laptop og mobiltelefon, for å at man skal skjønne at man ikke er velkommen tilbake når man tross alt har vært på Vestbredden og ikke holdt seg i Israel. For meg har disse ukene vært en smakebit på følelsen av å leve under okkupasjon, hvordan leve dagliglivet sitt, hvordan beholde humøret, hvordan bevare troen på at noe må endre seg, en eller annen gang, skjønne hvorfor man blir og ikke drar, og hvorfor noen allikevel drar, og hvorfor så mange vil tilbake.
Hilsen Ingvild
torsdag 18. mars 2010
fredag 12. mars 2010
Innestengt i et fengsel
Jeg er innestengt, sammen med alle andre på Vestbredden. For palestinere er det jo allerede som å bo i et fengsel, men i går isolerte Israel hele Vestbredden ved å stenge alle overganger i 48 timer. Bare syke, døende og diplomater slipper ut, og jeg er ingen av delene så jeg kommer meg ingen vei. Israel fant ut at ingen menn under 50 år skulle få lov til å be i Al-Aqsa moskeen i gamlebyen i Jerusalem på en fredag, for å unngå opptøyer. Og da blir det demonstrasjoner naturligvis, og som straff stenges alle palestinere, og alle andre som måtte befinne seg på Vestbredden, inne.
Egoist som man er var min første tanke at det var flaks jeg ikke skulle fly hjem i dag, så blir man sint og provosert og oppgitt, og fortsetter å undre seg over at det er mulig å leve et helt liv på denne måten. Jordmødrene på avdelingen derimot skjenket ikke denne bestemmelsen en tanke, de slipper ikke inn i Jerusalem uansett, de fleste har ikke vært der på nesten ti år selv om byen er 15 kilometer unna. Hva gjør vel 48 timer fra eller til da? De som rammes er palestinerne med rett til å jobbe eller bo i Israel eller okkupert Øst-Jerusalem, og for all del, det er mange av dem.
Al-Jazeera har hele kvelden vist bilder fra demonstrasjoner på Qalandiasjekkpunktet mellom Ramallah og Jerusalem, hvor kvinner har protestert mot vedtaket om bygging av 1600 nye boliger, 4 ble skadet og 4 ble arrestert. "To exist is to resist" stod på det på en husvegg i Betlehem hvor jeg kjørte forbi i dag. 5 ord som sier noe om livet til en palestiner.
Jeg har vært i Beit Fajar i dag, langt, langt fra Ramallah (eller sikkert ikke så langt hvis man fikk lov til å kjøre raskeste vei, men jeg kjørte i palestinsk buss, så da ble det halsbrekkende svinger og tre militære sjekkpunkt i stedet). Hva gjør man ikke i jordmorfagets tjeneste?! Hyrer tolk for egne penger, drar til en landsby 2,5 timers kjøring unna, på en dag hvor Vestbredden som sagt er isolert, og det er 29 grader, alt for å få en times intervju med ei tradisjonell jordmor, og det var det verdt! Flere gode historier og mye å tenke på, spesielt når jeg tenker tilbake på mine inntrykk fra fødeavdelingen fra sykehuset her hvor jeg opplevde et overforbruk av teknologi og medikamenter. Til sammenligning forteller den tradisjonelle jordmora om at hun ikke bærer med seg noen medikamenter, at kvinner beveger slik hun selv mener er best og at barnet legges opp til mor rett etter fødselen. Til tider to forskjellige verdener, hvor den ene nå nesten er borte. Jeg skal passe meg vel for å generalisere og idyllisere eller demonisere noen, dette er fremmed for meg, fremmed språk og fremmed kultur og mye går tapt gjennom bruk av tolk, men det er allikevel en tankevekker.
Hilsen Ingvild
P.S. en liten fotnote. Da jeg var 8 år og bodde et år i Granada i Spania ble jeg plassert på en katolsk jenteskole med 42 jenter i klassen. Det var mye bibelhistorie. I en tegnetime fikk vi beskjed om å tegne de hellige tre konger på vei til Betlehem. Siden min referanseramme var Tromsø med høye fjell og nesten alltid snø på toppene, tegnet jeg nettopp det; tre konger på hvert sitt esel med masse fjell. Læreren så dette, rev arket fra meg, krøllet det sammen og kastet det i søpla og ga meg klar beskjed om at de selvfølgelig ikke hadde snø i Betlehem, så jeg skulle bare begynne å tegne på nytt. Vel, nå kan jeg gni det inn, DET KAN SNØ I BETLEHEM! Ikke hver jul, men det skjer, og den legger seg nettopp på alle åstoppene rundt byen. Det er nesten verdt å dra tilbake til Granada for. Det var dagens tekst.
Egoist som man er var min første tanke at det var flaks jeg ikke skulle fly hjem i dag, så blir man sint og provosert og oppgitt, og fortsetter å undre seg over at det er mulig å leve et helt liv på denne måten. Jordmødrene på avdelingen derimot skjenket ikke denne bestemmelsen en tanke, de slipper ikke inn i Jerusalem uansett, de fleste har ikke vært der på nesten ti år selv om byen er 15 kilometer unna. Hva gjør vel 48 timer fra eller til da? De som rammes er palestinerne med rett til å jobbe eller bo i Israel eller okkupert Øst-Jerusalem, og for all del, det er mange av dem.
Al-Jazeera har hele kvelden vist bilder fra demonstrasjoner på Qalandiasjekkpunktet mellom Ramallah og Jerusalem, hvor kvinner har protestert mot vedtaket om bygging av 1600 nye boliger, 4 ble skadet og 4 ble arrestert. "To exist is to resist" stod på det på en husvegg i Betlehem hvor jeg kjørte forbi i dag. 5 ord som sier noe om livet til en palestiner.
Jeg har vært i Beit Fajar i dag, langt, langt fra Ramallah (eller sikkert ikke så langt hvis man fikk lov til å kjøre raskeste vei, men jeg kjørte i palestinsk buss, så da ble det halsbrekkende svinger og tre militære sjekkpunkt i stedet). Hva gjør man ikke i jordmorfagets tjeneste?! Hyrer tolk for egne penger, drar til en landsby 2,5 timers kjøring unna, på en dag hvor Vestbredden som sagt er isolert, og det er 29 grader, alt for å få en times intervju med ei tradisjonell jordmor, og det var det verdt! Flere gode historier og mye å tenke på, spesielt når jeg tenker tilbake på mine inntrykk fra fødeavdelingen fra sykehuset her hvor jeg opplevde et overforbruk av teknologi og medikamenter. Til sammenligning forteller den tradisjonelle jordmora om at hun ikke bærer med seg noen medikamenter, at kvinner beveger slik hun selv mener er best og at barnet legges opp til mor rett etter fødselen. Til tider to forskjellige verdener, hvor den ene nå nesten er borte. Jeg skal passe meg vel for å generalisere og idyllisere eller demonisere noen, dette er fremmed for meg, fremmed språk og fremmed kultur og mye går tapt gjennom bruk av tolk, men det er allikevel en tankevekker.
Hilsen Ingvild
P.S. en liten fotnote. Da jeg var 8 år og bodde et år i Granada i Spania ble jeg plassert på en katolsk jenteskole med 42 jenter i klassen. Det var mye bibelhistorie. I en tegnetime fikk vi beskjed om å tegne de hellige tre konger på vei til Betlehem. Siden min referanseramme var Tromsø med høye fjell og nesten alltid snø på toppene, tegnet jeg nettopp det; tre konger på hvert sitt esel med masse fjell. Læreren så dette, rev arket fra meg, krøllet det sammen og kastet det i søpla og ga meg klar beskjed om at de selvfølgelig ikke hadde snø i Betlehem, så jeg skulle bare begynne å tegne på nytt. Vel, nå kan jeg gni det inn, DET KAN SNØ I BETLEHEM! Ikke hver jul, men det skjer, og den legger seg nettopp på alle åstoppene rundt byen. Det er nesten verdt å dra tilbake til Granada for. Det var dagens tekst.
tirsdag 9. mars 2010
Tut og kjør praktisk talt
Livet rusler og går på det okkuperte Vestbredden, kjendiser stikker innom støtt og stadig. I går var Joe Biden i Jerusalem og kosepratet med Netanyahu, på samme dag som det israelske innenriksdepartementet kunngjør at de har godkjent byggingen av 1600 israelske boliger i okkupert Øst-Jerusalem. Og noen lurer på hvorfor palestinerne er skeptiske til å starte forhandlinger med israelerne?
I dag kom han kjørende forbi mens vi satt ute og spiste middag på balkongen, 17 biler i kortesje, sirener og blålys og hele gata stengt av, for å møtte president Abbas, og prate om hva da? Det er fortvilende å se at situasjonen er verre nå enn i høst, selv om det bare er noen måneder siden. Jeg hører det på gata, blant jordmødrene, på praten som går blant the expats på café Pronto, "the situation is bad, well, the situation is always bad, but now it is worse".
Jeg nikker med hodet og kjenner på ambivalente følelser med å være her, jeg er her fordi jeg vil være her, men jeg gjør jo ingenting, hvor mange ganger har de ikke forklart akkurat det samme til folk som meg, og hva har skjedd, ingen ting. Vi kommer, vi ser og vi ser, vi spør, vi graver, vi nikker og rister på hodet, sukker og lover å fortelle det vi ser til alt og alle når vi kommer hjem, i mens bygger Israel utfortrødent videre.
Dagens hjertesukk.
Tilbake til min egen agenda, som ikke føles like viktig til tider må jeg innrømme. Men jeg sier til meg selv at jeg prøver å hente frem disse tradisjonelle jordmødrene, få frem deres historier og alt de har opplevd gjennom et langt liv, og det er ikke lite!
Etter å ha gjennomført to intervjuer har jeg sittet igjen med tanken; "hva er det egentlig vi jordmødre driver med på sykehusene?" Nå skal jeg ikke prøve å påstå at mitt utvalg, hvis det kan kalles det, er representativt, men de gir meg innblikk i hvordan disse tradisjonelle jordmødrene ser på barnefødsler. Det er ingen sugekopp eller drypp eller episiotomi, det er ikke en rift en gang, på 30 år. "When all is normal, all is safe" fikk jeg høre i dag. For en snart universitetsutdannet jordmor er det som å møte levende jordmorhistorie, sprell levende i et lite hus i en liten landsby. Hvor heldig jeg er som får møte dem, og hvor trist det er at de snart går ut av historien, med alle sine fortellinger og opplevelser og erfaringer.
Det er ikke bare enkelt å få fatt i historiene deres, damene nærmest bobler over av fortellertrang, jeg rekker knapt å sette foten innefor døra før jeg får oversatt brokete setninger om "tvillinger, ingen visste noe, kom med foten først, ojojoj, men ingen problem!" Så må jeg prøve å nøste opp.
Intervjuet går cirka sånn:
"så, kan du fortelle meg hva du gjorde når det oppstod komplikasjoner under hjemmefødslene?"
Hun snakker deretter i 20 minutter, med høy stemme, veivende armer og beskrivende kroppsspråk.
Tolken svarer: " hun ringte etter ambulanse".
?
Jeg begynner å forstå hvorfor man i metodelitteraturen om intervjuer til dels blir advart mot å intervjue informanter hvor det store språklige forskjeller og hvor materialet må gå via tre ledd før jeg kan begynne å analysere det.
Det er artig, det er frustrerende, det er fomling i blinde og det er et forsøk på å løsrive meg fra stemmene i hodet som roper: "kan du ikke bare telle noe da Ingvild, kom igjen, gjør noe kvantitativt, det er MYE lettere, du har jo aldri gjort dette før og du aner ikke hva du driver med!"
Nei, jeg aner ikke hva jeg driver med, men jeg prøver å ha det litt artig på veien.
Hilsen Ingvild
I dag kom han kjørende forbi mens vi satt ute og spiste middag på balkongen, 17 biler i kortesje, sirener og blålys og hele gata stengt av, for å møtte president Abbas, og prate om hva da? Det er fortvilende å se at situasjonen er verre nå enn i høst, selv om det bare er noen måneder siden. Jeg hører det på gata, blant jordmødrene, på praten som går blant the expats på café Pronto, "the situation is bad, well, the situation is always bad, but now it is worse".
Jeg nikker med hodet og kjenner på ambivalente følelser med å være her, jeg er her fordi jeg vil være her, men jeg gjør jo ingenting, hvor mange ganger har de ikke forklart akkurat det samme til folk som meg, og hva har skjedd, ingen ting. Vi kommer, vi ser og vi ser, vi spør, vi graver, vi nikker og rister på hodet, sukker og lover å fortelle det vi ser til alt og alle når vi kommer hjem, i mens bygger Israel utfortrødent videre.
Dagens hjertesukk.
Tilbake til min egen agenda, som ikke føles like viktig til tider må jeg innrømme. Men jeg sier til meg selv at jeg prøver å hente frem disse tradisjonelle jordmødrene, få frem deres historier og alt de har opplevd gjennom et langt liv, og det er ikke lite!
Etter å ha gjennomført to intervjuer har jeg sittet igjen med tanken; "hva er det egentlig vi jordmødre driver med på sykehusene?" Nå skal jeg ikke prøve å påstå at mitt utvalg, hvis det kan kalles det, er representativt, men de gir meg innblikk i hvordan disse tradisjonelle jordmødrene ser på barnefødsler. Det er ingen sugekopp eller drypp eller episiotomi, det er ikke en rift en gang, på 30 år. "When all is normal, all is safe" fikk jeg høre i dag. For en snart universitetsutdannet jordmor er det som å møte levende jordmorhistorie, sprell levende i et lite hus i en liten landsby. Hvor heldig jeg er som får møte dem, og hvor trist det er at de snart går ut av historien, med alle sine fortellinger og opplevelser og erfaringer.
Det er ikke bare enkelt å få fatt i historiene deres, damene nærmest bobler over av fortellertrang, jeg rekker knapt å sette foten innefor døra før jeg får oversatt brokete setninger om "tvillinger, ingen visste noe, kom med foten først, ojojoj, men ingen problem!" Så må jeg prøve å nøste opp.
Intervjuet går cirka sånn:
"så, kan du fortelle meg hva du gjorde når det oppstod komplikasjoner under hjemmefødslene?"
Hun snakker deretter i 20 minutter, med høy stemme, veivende armer og beskrivende kroppsspråk.
Tolken svarer: " hun ringte etter ambulanse".
?
Jeg begynner å forstå hvorfor man i metodelitteraturen om intervjuer til dels blir advart mot å intervjue informanter hvor det store språklige forskjeller og hvor materialet må gå via tre ledd før jeg kan begynne å analysere det.
Det er artig, det er frustrerende, det er fomling i blinde og det er et forsøk på å løsrive meg fra stemmene i hodet som roper: "kan du ikke bare telle noe da Ingvild, kom igjen, gjør noe kvantitativt, det er MYE lettere, du har jo aldri gjort dette før og du aner ikke hva du driver med!"
Nei, jeg aner ikke hva jeg driver med, men jeg prøver å ha det litt artig på veien.
Hilsen Ingvild
mandag 8. mars 2010
Tilbake i Ramallah!
Så var jeg plutselig tilbake, tre og en halv måned etter at jeg dro, og steder og mennesker er nå noe jeg vender tilbake til, ikke møter for første gang. Velkomsten på flyplassen Ben Gurion var et "hjertelig" møte med utspørringer og utpakking og sjekking av all bagasje. 19-åringer i militærtjeneste trent i å stille de rette spørsmålene for å gjøre en usikker, redd og nervøs, og jeg satte meg til slutt på bussen til hotellet etterlatt med en følelse at jeg hadde gjort noe galt, hva nå enn det skulle være.
Ramallah, hvor det er vår, og hvor det i høst var brunsvidd og månelandskap, nå er dekket av et teppe av valmuer, småblomster, gress og grønne oliventrær, det er varmt i været og vakkert! Palestinerne går fortsatt rundt i vinterkåper og skjerf, som om troen på at vinteren har sluppet taket ikke helt er til å stole på. Vi fra nord nyter å gå i lette klær, sitte på balkongen og drikke limonade med mynte. Men jeg er ikke bare her for å nyte vår og drikke te med jordmødrene. Jeg er tilbake for å gjøre feltarbeid til min avsluttende oppgave på jordmorstudiet, og jeg har en plan!
Da jeg var her i høst hørte jeg noen ganger om Dayene, de tradisjonelle jordmødrene i Palestina, som er lært opp av sin mor eller andre kvinner i landsbyen, som ikke har noen formell jordmorutdannelse, og som har praktisert i sin landsby inntil det sentraliserte helsesystemet tok over. På en generasjon har kvinnene gått fra hjemmefødsler til sykehusfødsler, og de universitetsutdannede jordmødrene får ikke lisens til å drive med hjemmefødsler, de skal holde seg på fødeavdelingene hvor det er stor mangel. Dermed tilhører Dayene en utdøende generasjon, som de eneste som har lov til å drive med hjemmefødsler fra myndighetene sin side, og som ikke erstattes når de forsvinner. Så jeg er nysgjerrig på deres erfaringer, deres kunnskap og deres historier, og det er grunnlaget for oppgaven min.
For en fersking i faget innen feltarbeid, kvalitative intervjuer og analyse er det mange interessante erfaringer jeg har gjort meg den siste uka. For eksempel at det å finne informanter virker veldig lett på papiret, det er tross alt 157 Dayer på Vestbredden i følge den siste opptellingen i 1999, og Vestbredden er på størrelse med Hedmark fylke, hvor vanskelig kan det være liksom? For å si det sånn, 1881 funker dårlig i Palestina. Etter ei ukes leting kan jeg konstatere at veldig mange heter Fatima, de snakker ikke engelsk, det blir en god del bomturer og jeg er fullstendig avhengig av de fantastiske jordmødrene på sykehuset hvor jeg var i praksis som guide, tolk, icebreaker, og kjentkvinne for å i det hele tatt finne dem. Og nå har jeg fire intervjuavtaler på blokka, første intervju i morra!
Hilsen Ingvild
Ramallah, hvor det er vår, og hvor det i høst var brunsvidd og månelandskap, nå er dekket av et teppe av valmuer, småblomster, gress og grønne oliventrær, det er varmt i været og vakkert! Palestinerne går fortsatt rundt i vinterkåper og skjerf, som om troen på at vinteren har sluppet taket ikke helt er til å stole på. Vi fra nord nyter å gå i lette klær, sitte på balkongen og drikke limonade med mynte. Men jeg er ikke bare her for å nyte vår og drikke te med jordmødrene. Jeg er tilbake for å gjøre feltarbeid til min avsluttende oppgave på jordmorstudiet, og jeg har en plan!
Da jeg var her i høst hørte jeg noen ganger om Dayene, de tradisjonelle jordmødrene i Palestina, som er lært opp av sin mor eller andre kvinner i landsbyen, som ikke har noen formell jordmorutdannelse, og som har praktisert i sin landsby inntil det sentraliserte helsesystemet tok over. På en generasjon har kvinnene gått fra hjemmefødsler til sykehusfødsler, og de universitetsutdannede jordmødrene får ikke lisens til å drive med hjemmefødsler, de skal holde seg på fødeavdelingene hvor det er stor mangel. Dermed tilhører Dayene en utdøende generasjon, som de eneste som har lov til å drive med hjemmefødsler fra myndighetene sin side, og som ikke erstattes når de forsvinner. Så jeg er nysgjerrig på deres erfaringer, deres kunnskap og deres historier, og det er grunnlaget for oppgaven min.
For en fersking i faget innen feltarbeid, kvalitative intervjuer og analyse er det mange interessante erfaringer jeg har gjort meg den siste uka. For eksempel at det å finne informanter virker veldig lett på papiret, det er tross alt 157 Dayer på Vestbredden i følge den siste opptellingen i 1999, og Vestbredden er på størrelse med Hedmark fylke, hvor vanskelig kan det være liksom? For å si det sånn, 1881 funker dårlig i Palestina. Etter ei ukes leting kan jeg konstatere at veldig mange heter Fatima, de snakker ikke engelsk, det blir en god del bomturer og jeg er fullstendig avhengig av de fantastiske jordmødrene på sykehuset hvor jeg var i praksis som guide, tolk, icebreaker, og kjentkvinne for å i det hele tatt finne dem. Og nå har jeg fire intervjuavtaler på blokka, første intervju i morra!
Hilsen Ingvild
Abonner på:
Innlegg (Atom)
