Å se nabolaget sitt på nyhetene hver kveld

Ikke at jeg har et veldig behov for oppmerksomhet, passe doser er veldig hyggelig. Å se nabolaget sitt som hovedinnslag på Al-Jazeera hver kveld i ei uke, vel, det er litt mye.

Så var vi ikke innestengt lenger, men hvis Israel mente at det å stenge alle inne ville få palestinerne til å slutte å protestere mot alt som har skjedd de siste ukene, så tok de grundig feil. Som en ganske gjennomsnittlig norsk statsborger har jeg blitt eksponert for særs lite statlig utøvd fysisk vold. Det var derfor ikke fritt for både hjerteklapp og redsel da jeg kom kjørende i buss mot Qalandia og ble møtt med 60-70 steinkastende ungdommer og cirka 100 israelske soldater i hjelmer og skuddsikre vester som avfyrte tåregass, gummikuler og stun grenades, som i følge Wikipedia fører til; "an intensely loud "bang" and blinding flash of more than one million candela and 170–180 Db within five feet of initiation, sufficient to cause immediate (but temporary) flash blindness, deafness, tinnitus and inner-ear disturbance.
(Det merkelige er at 200 meter lenger opp i gata, går livet sin vante gang, unger går fra skolen, noen selger jordbær og alle butikkene er åpne, men til og med garvede palestinere må innrømme at "this is not normal").
91 palestinere ble såret, over 60 ble arrestert, over hele Vestbredden. Jeg har ikke klart å finne tall på noen omkomne enda.
Blir det en tredje intifada går jeg rundt og spør, ja sier noen av de unge, nei sier de eldre. "Vi er for slitne, vi har ikke kommet oss etter forrige intifada, en ny vil på nytt ruinere alt vi har klart å bygge opp fra forrige gang. Vi har ikke råd til en ny intifada." Men hva med alle de unge guttene, som er rasende, og som var for unge til å huske forrige gang? Hva tenker de?

En jordmor fortalte meg en historie om palestinernes liv; en gammel mann gikk en dag ut for å snakke med gud for han bodde så trangt. Han og kona og 7 unger bodde på et rom under kummerlige forhold, og han syntes livet var uutholdelig. Gud sa at han skulle ta med seg et esel og la det bo sammen med dem. Mannen kunne ikke skjønne hvordan dette skulle hjelpe på noe som helst, men gud hadde jo sagt det, og da gjorde han det. Unødvendig å si ble det enda trangere i stua. Etter en stund gikk mannen ut igjen for å snakke med gud, for dette var jo enda verre. Gud befalte han å ta med seg en sau inn i stua for å bo sammen med dem. Mannen turte ikke å motsi han, han gjorde som han ble bedt om. Slik fortsatte det, til stua var full av dyr og barn og mannen og kona. Etter en stund måtte han ut og snakke med gud igjen, for nå var det ikke plass til flere og livet var enda mer tristere enn før. Da sa gud, ta bort eselet. Mannen gjorde så, og det ble straks litt bedre plass. De neste gangene ba gud ham fjerne ett og ett dyr. Til slutt var det bare han og kona og ungene igjen, og mannen var så fornøyd med all plassen de hadde og hvor deilig det var å bli kvitt alle dyrene.
Litt som når Israel setter inn 568 sjekkpunkt på Vestbredden, som skaper store vanskeligheter for palestinerne som skal bevege seg fra by til by, deretter fjerner de ett sjekkpunkt, under stor bravur, for se hvor snille de er! Og palestinerne er glade for at det nå bare er 567 sjekkpunkt igjen, livet har jo blitt så mye lettere!

Oppholdet nærmer seg slutten og jeg vet ikke når jeg kommer tilbake igjen. Først skal jeg hjem og prøve å yte rettferdighet til de flotte Dayene jeg har intervjuet de siste ukene, ved å skrive en så god oppgave som mulig. Jeg kan reise, jeg som har rødt pass. Litt ubehag blir det nok på Ben Gurion på vei ut, men de har jo tross alt en interesse av at jeg kommer meg på flyet ut av landet. De skal bare drive litt småsjikanering først, få meg til å pakke ut alt jeg har, gi fra meg laptop og mobiltelefon, for å at man skal skjønne at man ikke er velkommen tilbake når man tross alt har vært på Vestbredden og ikke holdt seg i Israel. For meg har disse ukene vært en smakebit på følelsen av å leve under okkupasjon, hvordan leve dagliglivet sitt, hvordan beholde humøret, hvordan bevare troen på at noe må endre seg, en eller annen gang, skjønne hvorfor man blir og ikke drar, og hvorfor noen allikevel drar, og hvorfor så mange vil tilbake.

Hilsen Ingvild