Øyeblikksbilder

Hva er nå egentlig minnene fra et sted man har besøkt laget av? Jeg tror de er laget av øyeblikksbilder, mange, mange scener bestående av mennesker og natur og byer og bygninger, frosset i tid eller handling. 5 uker er ikke lang tid men det er så mange bilder som fyker rundt oppe i hodet at jeg må skrive de ned så de ikke blir slettet for å få plass til nye. Her er noen av mine øyeblikksbilder fra Palestina;

- Å bli kjørt hjem av Ahmed etter seinvakt på fødeavdelingen i en gammel ambulanse. Ahmed, sykehusets nesten tannløse altmuligmann som kan like lite engelsk som jeg kan arabisk, men som heldigvis vet hvor jeg bor. Han som kjører alle sykepleierne hjem etter jobb på kvelden, og meg. Klokka er nesten elleve, ute er det stupmørkt men svalt og fint. Vi kjører forbi flere barbersalonger med åpne dører og lysene på. Inne står barbereren i ivrig prat med en kunde mens kniven glir opp og ned langs strupehodet til mannen i stolen. Ved siden av står det en liten kasserolle, sannsynligvis fyllt med sterk arabisk kaffe som lukter kardemomme. På en benk sitter andre menn som venter på tur, og jeg lurer på om barbereren bor i den lille salongen sin, han er jo alltid der, og hvor fint det må være å kunne barbere seg klokka halv tolv på natta, hvis man har lyst til det, og få en god samtale på kjøpet.

- Å gå forbi fuglebutikken seint på kvelden, hvor hundrevis av pipp-pipp´er holder et ellevilt leven. Mange av burene henger ute, på veggen, oppe i taket eller står ute på fortauet. Og det slår meg, hvem er det som klokka elleve på kvelden tenker at: " nei nå fikk jeg jaggu meg lyst på en undulat!" Men det må det jo tydeligvis være, for ellers hadde de vel ikke holdt åpent.

- Å gå gjennom Qalandiasjekkpunktet på vei med buss fra Ramallah til Jerusalem. Å møte likeglade, til tider provoserende ansikter til israelske soldater som sitter bak glassveggen, som brøler til deg i mikrofonen hvis man glemmer å vise stempelet i passet eller har en mynt i lommen som piper i metalldetektoren, og ser at de gjør akkurat det samme til den gamle mannen med stokk bak deg i køen. Og tenke om de  unge soldatene; "er det virkelig det her du har lyst til å vie tre år av livet ditt til? Har du ikke lyst til å være en helt annen plass? Hva skal du fortelle barna dine om hvordan du behandlet de menneskene du var satt til å kontrollere?"

- Å sitte med jordmødrene på det lille vaktrommet på fødeavdelingen, alle med grønne klær og hvit hijab og et stort snakketøy. Vi drikker te med fersk "maramie", salvie, med mye sukker, og noen har med seg hommus og brød og hjemmemarinerte oliven, for det har jo nettopp vært oliveninnhøsting. Praten går på arabisk, jeg prøver å fange opp ord jeg kjenner, men gir opp etter en stund. Vi venter på at de fødende skal komme inn døra, vi vet aldri når for ingen ringer på forhånd. Mange rundt bordet er i gang med sin tredje eller fjerde dobbeltvakt denne uka, de jobber knallhardt men klager ikke. De har jobb, en jobb de liker og som de er stolte av, og de har et jordmorfellesskap som betyr mye for dem. 

- Å gå gatelangs etter at mørket har kledt byen i svart hvor mannfolk sitter som oppstilt langs fortauene og utenfor kafeeene, med sine vannpiper med eple eller mintsmak. Praten går i ett og stopper bare opp når man nesten må tråkke over føttene deres for å komme forbi, for så å fortsette ufortrødent videre. Gatene lukter kardemomme og eple, og kaffe. Noen sitter og knepper på et bønnekjede mens de snakker, andre sitter med palestinaskjerfet drapert over hodet, andre i skinnjakke og noen i kaftan. Kanskje prater de om politikk, eller damer, eller hvor glade de er for å sitte her med kompisene sinne enn å være hjemme med kona og alle ungene, hva vet jeg.

- Å kjøre i jordmorbilen til landsbyene Ni´ilin eller Deir Jareer tidlig om morgenen for å komme til klinikkene. Langs smale, bratte veier, i tørt, tørt landskap, som går over åser med små landsbyer på hver topp, eller en ulovlig israelsk settlement med piggtrådgjerde rundt. Olivenlundene dominerer landsskapet, ofte plantet i terrasser i de bratte områdene. Stammene er vridde og vakre, full av grønne oliven som snart skal høstes.  Det gror så mye her, selv om det ikke ser sånn ut ved første øyekast, om våren er visst flere av åssidene dekket av valmuer, det er et syn jeg håper å se en gang.

- Å gå rundt i Jericho en kveld det nettopp har regnet for første gang på mange, mange uker, i verdens eldste by. Folk har nettopp kommet ut på gata igjen, det er lite trafikk og god stemnning. Hos frukthandleren blir vi nærmest overfalt av en eldre mann som vil at vi skal smake på nærmest alt han har i butikken, ferske dadler og bittesmå bananer og store granatepler, "best in Palestine!". Inne i butikken spør en mann hvor vi kommer fra, "Norway" svarer vi, og han drar straks opp en lighter med påskriften "Lærdal" og forteller at der har han vært fire ganger. For Lærdal og Jericho er vennskapsbyer, og jeg tenker at jammen er verden liten, og at det i grunn er veldig hyggelig. 

Hilsen Ingvild

Turist?

Den obligatoriske turen til Dødehavet, ja, man flyter som en propp, kanskje det nærmeste man kommer å kjenne på følelsen av å være vektløs? Men nåde den som får vann i øynene!

Innimellom vakter og hjemmebesøk og eksamensskriving får jeg tid til å bedrive en del turistvirksomhet. Men hvordan er man turist i et slikt område, hvordan forholder man seg til det man ser, hvilken kontekst skal det settes inn i, hva skal man se og hvem prater man med? Er man den religiøse turisten, den politiske turisten eller den helt tilfeldige turisten? I helga har jeg vært i Betlehem, en times kjøring fra Ramallah, målet med turen var å se et teaterstykke skrevet og satt opp av en lokal gruppe, om hvordan det er å være ung, ha drømmer, men ikke kunne realisere dem fordi man er fra Palestina. I utgangspunktet ganske så uskyldig, dra til Betlehem, reise litt bort fra Ramallah, men på veien dit blir man hele tiden minnet på hvor man er og hvilken virkelighet man befinner seg i. Vi blir stoppet av israelske soldater på et sjekkpunkt, som åpner dørene i bilen, som vil se pass og stempelet som sier at jeg har rett til å være her, som vil vite hvem jeg er, hvor jeg kommer fra (vel, så vanskelig er det vel ikke siden han tross alt står med passet mitt i hendene), som vil vite hvilken by jeg er født i, hva jeg gjør her, hvor jeg skal, hvorfor i alle dager jeg skal inn i Betlehem ("it´s dangerous in there" - sier han, med skuddsikker vest, maskingevær og en del av et apparat som har blokkert alle veier inn og ut av byen, selv om den ligger på Vestbredden, har han snakket med noen andre palestinere i Betlehem enn de han er med på å arrestere om natta eller som han forhører på vei inn i byen sin?).

Vel inne i byen tusler jeg litt rundt i gamlebyen, kommer til Fødselskirka, ja, det var visstnok her Jesus ble født, og der møter du de relligiøse turistene. Store horder med italienere, russere og amerikanere, som ledes i flokk med identiske t-skjorter, identiske capser (med teksten: "Trip to Holy Land 2009"), som kjøper små ikoner av oliventre, eller en kristtornkrans til peishylla og som bryter ut i gråt når de kommer inn i kirka. Det er dette de har kommet for, og jeg blir stående fascinert å se på, det er egentlig mer interessant å se på menneskene enn bygningene. Etter et par timer her busses de videre til en annen plass, med en annen viktig religiøs betydning, og jeg lurer på hvor mye de ser utenom det religiøse, ser de muren? Ser de de ulovlige bosetningene? Ser de flyktningeleirene? Ser de sjekkpunktene? Jeg vet ikke. Er det "greit" å være turist som bare skal se de hellige stedene, uten å sette seg inn i den aktuelle, og historiske situasjonen, hvilke inntrykk reiser de hjem med da?

I Øst-Jerusalem organiserer Abu Hassan politcal tours til forskjellige plasser på Vestbredden; til Hebron eller Nablus eller til muren langs Qalqilya. Nesten hver dag i 12 år har han tatt med seg grupper bestående av mennesker fra hele verden, som enten har et brennende engasjement for palestinerne, som bare dumpet borti tilbudet via et hotell, som er jøde på besøk til "the homeland" eller som er nysgjerrig men ikke hadde turt å reise til Vestbredden alene. Han tar deg med, forteller om det vi ser, om hvordan bøndene i landsbyen vi kjører forbi ikke lenger får tilgang på jorda si på grunn av muren, og som Israel etter et år har rett til å anektere, fordi jord som man ikke jobber på blir sett på som "up for grabs", (bare en liten detalj da, at de bøndene som tross alt eier jorda ikke får tilatelse til å jobbe der). I Hebron går vi under hønsenetting som er satt opp av palestinerne over handlegata fordi israelske settlere har overtatt etasjene over og kaster ned søppel, murstein og flasker på de som går under. 

En helt vanlig dag i Hebron, maskingevær og dagligvarer.

Vi ser en settler gående med 4-åringen i den ene hånda og et maskingevær i den andre, en av de 450 ulovlige settlerne i Hebron, som gjør at 400 militære er her for å "passe på dem", ved å ligge klar til å skyte på hustak, gatehjørner og ved sjekkpunkt. De bor ikke her fast, de kommer hit for 6 måneder av gangen, hovedsakelig fra Brooklyn, for å opprettholde en tilstedeværelse i byen. Og det gjøres ikke ved å bygge egne hus og delta i samfunnet, de tar de husene de vil ha, tar halve moskeen og gjør den om til en synagoge og får palestinerne til å måtte gå gjennom to sjekkpunkter for å be i sin egen moske. Snakk om å lære barna sine å hate fra de er små! Det er rystende, frustrerende og fortvilende, og en opplevelse man ikke ville fått hvis man reiste dit på egenhånd.

Til høyre ser dere en av handlegatene i Hebron, for en absurd situasjon det er å måtte sette opp netting for å hindre at noen kaster søppel på deg når du går i  byen din.

Her er også et forslag til politisk turisme: ha et viktig møte du skal rekke i Jerusalem, 15 km å kjøre herfra, en tur som kanskje burde ta deg 20 minutter i et hvilket som helst annet land. Sett deg i bilen i Ramallah og kjør til Qalandia, det israelske sjekkpunktet du må passere for å få lov til å fortsette mot Jerusalem, men som fortsatt er inne på Vestbredden. Her er det kaos, uvisst av hvilken grunn, kanskje det har vært demonstrasjoner, kanskje det er mye trafikk, kanskje soldatene ikke har en helt god dag (eller kanskje det er nettopp det de har?), det er i alle fall full stopp, bilene kommer i feil kjøreretning, folk er sinna, tuter i ett, men ingen kommer noen vei. Så står du der i 3 timer, og skjønner at du ikke kommer til å rekke møtet ditt, men du kommer deg heller ikke hjem fordi du er innstengt av biler. Sånn er det for mange her, som er avhengige av å krysse dette sjekkpunktet på daglig basis, og som aldri er helt sikre på hvor raskt de kommer seg gjennom (burde man beregne to timer og komme 90 minutter for tidlig på jobb, eller risikere å komme to timer forsent?). Trass i alle problemene er du allikevel heldig som i det hele tatt får lov til å passere Qalandia, mange palestinere i Ramallah har ikke den retten, for de har ikke de rette papirene. De må søke lenge i forveien for å få lov til å besøke Jerusalem, og ha en god grunn, og kanskje, kanskje ikke, får de lov. Kanskje har de endelig fått tillatelse til å reise til Al-Aqsa moskeen i gamlebyen for å be siste dagen i fastemåneden Ramadan, en stor dag! Og de har kledt på seg sine beste klær, hele familien sammen, men så, plutselig, dagens nye regel på Qalandia, ingen under 40 år får lov til å passere, sånn helt uten videre, så da er det bare å pakke sammen og reise hjem. Vi med utenlandske pass opplever ikke dette, vel blir vi stoppet, får spørsmål, og kan oppleve det som ubehagelig, men vi er turister, vi kan reise ut, når som helst, hvor som helst. Allikevel tror jeg politisk turisme er viktig, uansett hvor absurd det av og til virker å være tilskuer til andres elendighet, for det er en av palestinernes muligheter til å vise frem hvordan de lever, hvordan de rammes av okkupasjonen og en muighet til direkte å påvirke meninger, oppfatninger og erfaringer til de som kommer på besøk. Som forhåpentligvis tar inntrykkene med seg hjem, som sprer de og som en dag kan være med på at det blir en endring her.

Bilde tatt fra taket hos en palestinsk familie i Hebron, en israelsk soldat ligger klar, hvordan føles det å la de åtte barna deres leke her oppe tenker jeg på.

Og forresten, jeg har tatt i mot mine første palestinere! Jeg fikk ta i mot 3 flotte jenter, helt alene, men det manglet ikke på publikum. To barneleger, en sykepleier, tre leger, tre jordmødre og en vaskedame, og meg og mor, alle skulle få med seg hvordan den rare jordmorstudenten fra nord, som ikke kan mer enn tre ord på arabisk, tar i mot barn. Det føltes veldig som å gå opp til praktisk eksamen, med 10 sensorer som alle høylydt kom med kommentarer og tilrop fra sidelinja, litt på arabisk, litt på engelsk, hva som var ment for meg og hva som var ment for mor er fortsatt uklart. Med ord som "nafaz" (pust!) og "mumtaz" (veldig bra!), gikk det helt fint, heldigvis!

Hilsen Ingvild

Hjemmebesøk

Små nydelige nurk, kledt i blått eller rosa fra topp til tå, bæres frem til stor oooing og aaaing fra oss som er kommet på besøk. Vi er på hjemmebesøk, som alle kvinner som har født i landsbyene får tilbud om innen en uke etter fødselen. For å høre hvordan hun har det, hvordan fødselen var, hvordan det går med både det ene og det andre. Vi ønskes velkommen inn, helt inn i finstua, hvor palestinernes store forkjærlighet for kitch henger fra vegger og tak, eller står pent oppstilt på rekke og rad. Det er store tablåer av Mekka, fluffy kosedyr i monsterstørrelse, store kunstige blomsteroppsatser, korsstingsbroderier med koranvers og pip pip´er og svære lenestoler med pynteputer. For meg er det en av de få gangene jeg får se kvinnene uten hijab, i joggedress eller noe annet komfortabelt, med håret løst og uten sminke. Det er vanskelig å kjenne dem igjen fra kontrollene på klinikken, hvor de alltid kommer med lange, smale svarte kåper med strassteiner, ofte høye hæler og matchende hijab. (I dag møtte jeg en kvinne på kontroll som ventet sitt 3. barn, var gravid i 6. måned og gikk rundt med 8 cm stiletthæler, imponerende!). De som er hjemmeværende, som mange er i landsbyene, har gjerne en 4-5 andre barn å holde styr på, mens de som er i jobb har sine tilmålte 70 dager permisjon før de vender tilbake til jobb og svigermor overtar barnepasset.

Her er det ikke den lille sorte som gjelder, men den lange sorte.

Det er ikke bare kvinnen selv vi møter, det er gjerne mor, kanskje svigermor, søstre, svigersøstre, andre barn, men ikke mannen. Enten fordi han er på jobb eller holder seg unna, dette er kvinneprat! Og når man får gjester skal det alltid serveres noe, søster eller eldre barn sendes på kjøkkenet og kommer tilbake med sjokolade, kake og drikke. Gjerne varm kanelblanding med nøtter som lages til barselkvinner fordi kanel virker kontraherende på livmoren. Det kjennes ikke greit å takke nei til dagens 4. runde med sjokolade (fordi man gjerne er på flere hjemmebesøk), men det merkes jo at kroppen har blitt utsatt for et sukkersjokk de siste ukene. Jordmødrene og kvinnene småprater på arabisk mens jeg sitter å beundrer den nyfødte eller sofaputene, og prøver å snike inn et spørsmål her og der, hvordan går det med ammingen, hvilken prevensjon ønsker hun og hvordan opplevde hun fødselen? Ammingen går alltid bra, de har jo fjorten eksperter rundt seg til enhver tid, flere bruker amming som prevensjon, og ja, de vet de kan bli gravide før de egentlig hadde tenkt, men de skal jo ha flere barn uansett så hvorfor ikke? Og fødselen var jo helt grei den, ungen kom nå ut!

En plakat fra en av klinikkene som advarer mot røyking av argile, som vannpipe heter på arabisk, det er visst verre enn vi liker å tro...man skjønner i alle fall tegninga.

Mye av samfunnet i Palestina er i stor endring, de unge må flytte på seg for å studere, de må flytte igjen for å finne jobb, og flere befinner seg langt fra støtten og nærheten fra storfamilien når de får sine barn. Allikevel er det mange, spesielt i landsbyene, som skrives ut fra sykehuset til et ventende kvinnefelleskap, som stiller opp, lager mat, vasker hus, og som har vært i samme situasjon. Det er ikke lenge siden fødselsraten var nesten det dobbelte av det den er i dag. Den ene veilederen min forteller at hennes mor fikk 18 barn, men opplevde at bare 9 levde opp. I dag vil de fleste oppleve at alle barna lever opp, og de får derfor "bare" 5-6 barn. Ut i fra det lille jeg har sett virker det som helseministeriet har et godt system med små klinikker i landsbyene som har gratis lege og helsesøster, alle vaksiner til barn er gratis. Som ellers i verden får kvinner som studerer ofte senere barn enn de som gifter seg som 16-17 åringer. Jeg møter mange kvinner som tar høyere utdannelse, også i landsbyene, de skal bli lærere, farmasøyter, oversettere, sykepleiere og regnskapsførere. Det å få barn er ingen hindring så lenge man har familie som kan stille opp, siden de må raskt tilbake til studiene. Dagens generasjon med bestemødre er som regel hjemmeværende og stiller opp, hva som skjer i neste generasjon, når mange av bestemødrene er i full jobb, kan jo bli en utfordring. Kanskje vil det presse frem en god barnehagedekning?

Måtte bare ta med dette bildet til slutt, en muslimsk kvinne i tradisjonell drakt og en ultra-ortodoks jøde kjøper grønnsaker i okkupert Øst-Jerusalem. Hva om livet her hadde vært litt mer sånn?, så hadde dette sluppet å være et politisk bilde.

Hilsen Ingvild

Hva sier avisene?

Som ny i et land og et område hvor jeg ikke har vært før, blir aviser et naturlig utgangspunkt for å skjønne hvor man har havnet, hva som rører seg og hva mannen i gata og mannen på toppen bedriver og mener. Når det gjelder palestinske aviser kommer jeg dessverre til kort, alt er trykket på arabisk og selv om det er vakkert å se på, kan jeg bare se på bildene. Israelske aviser derimot er verdt et studie i seg selv. Først har du Haaretz, som tilhører venstresiden og er en av de få, om ikke den eneste, som gir et noenlunde balansert bilde av forholdet mellom palestinerne og israelerne. De har artikler som kan være svært kritiske mot egen regjering og trykker leserinnlegg både for og i mot den aktuelle politikken. Som utlending i dette området er det et interessant vindu inn i det israelske samfunnet, ikke bare i forhold til okkupasjonen og behandlingen av palestinerne, men også i forhold til grupper innad i Israel. Et eksempel fra gårsdagens avis er at enkelte ultra-ortodokse rabbinere klassifiserer internett som "an instrument of impurity". Sitat: "Every day I hear stories about young people who have gone downhill via this horrible instrument to the edge of the abyss. This epidemic must be stopped". Sitat slutt. De krever at elever som har internett hjemme ikke skal få lov til å bli utdannet innen enkelte ultra-ortodokse institusjoner. En annen rabbiner er litt mer imøtekommende og sier at de som må ha internett "can use a filtered service referred to as the kosher internett". Jeg er blitt veldig nysgjerrig på hva kosher internett er, siden kosher vanligvis dreier seg om hvilke kjøtt og melkeprodukter jøder kan og ikke kan spise. 

Så har du Jerusalem Post, som generelt gir et svært lite fordelaktig bilde av palestinerne. De trykker også annonser for diverse interesseforeninger, for eksempel en sponset av "Victims of Arab Terror International (VAT) som proklamerer: "Stop the shameful appeasement and capitulation to the arab enemies!" Det inviterer vel ikke akkurat til dialog mellom partene når man leser slike ting til frokost, dessverre. På den annen side forteller de i dagens avis om en gruppe ungdommer, 88 i alt, som har skrevet under på at de ikke vil tjenestegjøre i den israelske hæren, som er obligatorisk i tre år for gutter og to år for jenter (med unntak hvis du tilhører en ultra-ortodoks gruppering eller er palestiner med israelsk statsborgerskap). Dette gjør de av samvittigshetsgrunner, flere etter å ha besøkt Vestbredden og snakket med palestinere, og som ønsker å sende et signal til dem og til resten av verden om at ikke alle israelere støtter okkupasjonen og undertrykkingen som pågår. Vel vitende om at de det kommende året må belage seg på fengselsstraff. Når det finnes sånne ungdommer finnes det jo håp! Bare så synd at avisen presterer å bruke hermetegn rundt "occupation" and "oppression".

Ellers kunne jeg se på Al-Jazeera at Robert Fisk slaktet den norske nobelkomiteen og sammenlignet det å gi fredsprisen til Obama for hva han muligens kan komme til å klare en gang i fremtiden med å gi nobelprisen i medisin til en forsker som muligens, en gang i fremtiden, ville finne opp en vaksine mot kreft.

Noe å snakke om har vi i alle fall!

Hilsen Ingvild

Titten Tei på Mars

3 nye palestinere var jeg med å hilse velkommen til verden på mandags natt. 3 normale fødsler, 3 glade mammaer og 6 mødre og svigermødre som kunne puste lettet ut, legge vekk bønnekjedene og glede seg over enda et nytt barnebarn. Her er ikke pappaene en naturlig del av fødselen, enda, i stedet er det kvinnene som holder de fødende med selskap og holder, stryker og masserer mens de hvisker "habibti habibti". Jordmødrene er vennlige, rolige men myndige, de er trygge på jobben sin og beroliger den kommende mor og en bekymret svigermor om at å ha så vondt er heeeeelt normalt. Mye er likt, noe er annerledes: legene har mye makt her, det er de som skal ta i mot barn av førstegangsfødende, over 90% av dem får anlagt klipp, det gjøres amniotomi på alle, induksjonsraten og keisersnittraten er høy og risikotanken er fremtredende, i stedet for å holde det normale normalt. Det er sånn de jobber og det må man respektere, derfor blir det å styrke jordmødrenes rolle så viktig, for det er fra de og gjennom de endringer kan skje, og det kommer seg, sakte men sikkert. Norge har jo også vært der, og som norsk jordmorstudent kan man ikke hoppe i taket over rutiner og prosedyrer som vesten dessverre har lært dem så alt for godt.

I dag har jeg vært i landsbyen Ni´lin med min palestinske veileder Asia for å ha svangerskapskontroller som en del av prosjektet. Det er en landsby hvor palestinske demonstranter ofte blir møtt av israelsk politi siden muren bygges mellom landsbyen og jordbrukslandet som tilhører bønder i landsbyen. Dermed må bøndene søke Israel om tillatelse for å dyrke sitt eget land, noe de ikke alltid får, og som tar vekk hele livsgrunnlaget deres. Dette er for å "verne" de ulovlige jødiske bosetningene som ligger rett ved, og som i tillegg en innhyllet i strømførende piggtrådgjerder og som har egne veier som palestinerne til nød får lov til å krysse for å komme seg til Ramallah. For de av dere som har sett NRK-dokumentaren om jordmorprosjektet så er det fra denne landsbyen at kvinnen som mistet sin 10-årige sønn er fra. Han ble skutt av israelske soldater da han var ute ved muren.

Til venstre ser dere min andre veileder, Aisha, på klinikken i Deir Jerir hvor vi er på søndager. All dokumentasjon må føres for hånd så det tar sin tid!

Klinikken i Ni´lin er drevet av det palestinske helseministeriet og er stor og flott. De har sykepleiere, tannlege, lege, farmasøyt og labteknikkere tilstede hele uka, og to jordmødre en gang i uka, som er nytt siden prosjektet startet for to år siden. Før dette var tilbudet ultralyd hos legen, som til tider var eneste for "svangerskapskontroll", som ble en erstatning for jordmorledet svangerskapsomsorg. At jordmødrene er populære tar det ikke lang tid å finne ut av, allerede når vi kommer halv ni står det kvinner stimlet sammen foran døra til kontoret, og der blir de stående til vi er ferdige, 31 damer senere. Da har vi målt blodtrykk, veid,  kjent på magen, hørt på hjertelyden og svart på spørsmål om morgenkvalme, strekkmerker og mye husarbeid. Og kvinnene får lov til "bare" å være gravide kvinner med sine plager og spørsmål, som møter en jordmor som har erfaring og som kan svare. Allikevel er det mange som spør om de ikke skal ta ultralyd, for det er jo det de er vant til, og det tar tid å endre. 

På bildet holder en av jordmødrene svangerskapskurs for kvinnene i landsbyen Deir Jerir, det er så populært at selv kvinner som ikke er gravide kommer for å høre!

Arbeidsfordelingen er grei, Asia snakker og skriver, jeg måler og kjenner. Jeg føler meg litt som Titten Tei på Mars, nikker og smiler og gestikulerer men forstår ikke hva de sier. Så langt strekker det arabiske vokabularet seg til "gutt eller jente?", "hei og velkommen", "takk" og "vannpipe", men det er nok til at kvinnene smiler og ikke har noe i mot at jeg fomler rundt. Det er jenter på 16 som venter sitt første barn og kvinner på 35 som venter sitt syvende, alltid med matchende hijab til resten av antrekket og en sminke og stil som får meg til å føle meg litt sjuskete der jeg sitter i slengbukser og t-skjorte, svetten piplende på det varme kontoret. Etter 6 timer drar vi hjem til Ramallah, og jeg er klar for sofaen, det tar på å ikke skjønne noenting!

Måling av blodtrykk hører med i alle konsultasjoner.

Hilsen Ingvild

Kommentarer

Forresten, nå har jeg åpnet kommentarfeltet for alle!

Qabila!

Jeg har lært meg mitt første arabiske ord, Qabila, som betyr jordmor, og som dessverre alt for få palestinere vet hva er, fordi jordmødrenes status og annerkjennelse er så alt for dårlig, men det skal jordmorprosjektet gjøre noe med!

Over ser dere Berit og jeg i Jerusalem første dagen, nå er vi endelig på plass i Ramallah!

Byen er så mye større enn jeg forestilte meg, det er den viktigste byen for palestinerne hvor president Abbas og ministeriene holder til, og hvor Arafat ligger på lit de parade. Her er det økonomisk vekst som merkes i stor byggeaktivitet og heisekraner overalt, noe som gjør at palestinere fra hele Vestbredden kommer flyttende i håp om jobb. Fra utkikkspunktene går byen over i landsbyer som går over i Jerusalem og til slutt Tel Aviv helt i horisonten. Avstandene er korte for oss som er vant til å kjøre i Nord-Norge, en time i hver retning bringer deg til Tel Aviv i vest og Gaza i sørvest, eller til Amman i øst på litt over 1.5 timer. Da blir det sterkt å høre den palestinske koordinatoren for jordmorprosjektet fortelle at hun ikke har sett familien sin i Gaza på 9 år fordi de ikke slipper ut og hun ikke slipper inn. Det er som å sitte i Tromsø og ikke kunne besøke familie i Nordkjosbotn, spesielt med tanke på at Gaza og Vestbredden på papiret skal være samme stat...

Torsdag tilbrakte jeg på sykehuset i Ramallah, Palestinian Red Crescent Society Hospital, som ligger midt i byen og har rundt 50 sengeplasser. Det er her jeg skal være to dager i uka, i praksis på føde- og barselavdelingen og på føde poliklinikken. Sykehuset er godt utstyrt med fine lokaler, noe helt nytt, blant annet en nyfødt intensivavdeling med plass til 6 nyfødte. På fødeavdelingen er det tre fødestuer og det kan til tider være kø for å komme inn. En time etter fødselen flyttes til over til barselavdelingen hvor de utskrives etter 24 timer for en vanlig fødsel. Kort tid for oss som er vant med norske forhold, men her utskrives som regel kvinnene til en storfamilie som stiller opp. Mor og svigermor kommer til, lager mat, vasker og passer barn. Det er som regel de som også fortsetter å passe barna når mor vender tilbake til jobb, vanligvis etter 6 uker. Problemet i helsevesenet er ikke utstyr men en prekær mangel på jordmødre. Det er anslagsvis 500 jordmødre i jobb i hele Palestina, som skal dekke en befolkning på over 3 millioner. I Norge er det cirka 3000 jordmødre i jobb. På sykehuset er de tre jordmødre på dagen og to på kveld og natt, og de har 250 fødsler i måneden! Det er 8,3 fødsler i snitt per døgn, da blir det ikke mye kaffedrikking for de som er på jobb. Fruktbarheten er høy på Vestbredden med 6 fødsler i snitt per kvinne, i Gaza skal den være oppe i 7. Dette ser Israel på som et stort problem siden den palestinske befolkningen vokser raskere enn den israelske.

Bildet til venstre viser utsikten fra leiligheten, øverst på høyden ser dere en ulovlig israelsk bosetning som har vært der i flere tiår.

På bildet til høyre ser dere muren, på vei fra Jerusalem til Ramallah langs hovedveien, som splitter landsbyer i to, bare avbrutt av militære sjekkpunkter.

Søndag blir første dag ut i landsbyen Deir Jerir med jordmor Aisha, skal prøve å pugge noen arabiske gloser til da.

Hilsen Ingvild

Jerusalem!

Jeg er i Jerusalem! Å komme seg gjennom passkontrollen på Ben Gurion airport i går kveld var som å få løftet mange, mange kilo med stein av skuldrene. Jeg hadde puls som en Tour de France syklist opp Pyreneene da jeg ble kalt frem i køen og prøvde å gå gjennom alle rådene jeg hadde fått; ikke lyve, men ikke si mer enn absolutt nødvendig, ikke nevne ordet Ramallah med mindre jeg var nødt, og si at jeg skal besøke jordmødre, ikke palestinske jordmødre. For en merkelig følelse, å være så utrolig nervøs for noe jeg ikke har gjort, å være så redd fordi jeg skal besøke en by, et folk og en kultur som er "galt svar" i følge Israelske myndigheter i en passkontroll.

Å kjøre bil i natten, og se muren komme frem, først lav og lite fremtredende, for det er tross alt hovedåren for all turisme som skal mellom flyplassen og Jerusalem. Så tar vi en avstikker mot Ramallah, der hvor turistgruppene ikke kjører, som de ikke får se. Der troner den frem, 8 meter høy, med vakttårn spredt utover, som en slange i natten. Vi kjører forbi et fengsel, hvor sjåføren tørt ber meg se nøye på fengselsmuren, for den er akkurat lik resten av muren. Vi får "lov" til å kjøre på denne veien, som er bred og velholdt, forbi sjåføren har gule plater, som vil si at bilen er registrert i Jerusalem. Palestinere på Vestbredden får ikke benytte disse veiene, selv om de pløyer seg gjennom deres områder, de får ikke gå langs dem eller krysse de. Jeg vet dette er gammelt nytt for mange, men det er en slik absurditet i å se det selv!

Nå blir det historieundervisning i gamlebyen før vi drar til Ramallah i morgen, og skal spise frokost i morgen kveld med koordinatoren for jordmorprosjektet som har fastet hele dagen.

Bilder kommer snart!

Hilsen Ingvild

Til dere som har lyst til å følge meg disse ukene i Ramallah, velkommen!

Dette er mitt første innlegg på min første blogg, laget for å vare de 7 ukene jeg skal tilbringe som jordmorstudent i Ramallah. Nå sitter jeg fortsatt i Oslo og venter på avreise, som plutselig bare er 16 timer unna. Nesten et år med planlegging er gått, siden jeg for første gang fikk høre om Berit Mortensen og prosjektet hun startet i Ramallah. Da turte jeg heldigvis å skrive en mail hvor jeg kort oppsummert proklamerte at hvis hun ønsket å ha med seg en veldig motivert student, så stilte jeg meg først i køen! Heldigvis for meg så var Berit helt enig, og praksis i Ramallah var plutselig en realistisk tanke.

Kort oppsummert er jeg til vanlig jordmorstudent ved Universitetet i Tromsø, utdannelsen tar to år og jeg er på mitt siste. Denne praksisperioden har kommunejordmortjeneste som fokus, som hovedsakelig betyr svangerskapsomsorg. Etter avtale med lærere og veileder har jeg først tilbrakt 5 uker i praksis i Sandnessjøen, hvor Berit jobber som jordmor, for å bli kjent med henne, bli kjent med norsk svangerskapsomsorg og bli kjent med prosjektet. Det kan være greit før alt skal skje på arabisk. Jeg snakker dessverre ikke et ord og er helt avhengig av gode veiledere som snakker godt engelsk og kan virke som tolk i mine møter med kvinnene. 

Jeg er første norske student som skal ha praksis ved denne klinikken i Ramallah, som er drevet av Palestinian Red Crescent Society. Forhåpentligvis vil det føre til at flere norske jordmorstudenter får denne sjansen etter meg. Planen er at jeg skal tilbringe to dager i uka sammen med palestinske jordmødre ute i landsbyene rundt Ramallah, og være en del av svangerskapsomsorgen. Her vil vi møte kvinner som kommer til faste kontroller, og de som krever oppfølging på grunn av mulige komplikasjoner. Det er 6 landsbyer som er en del av prosjektet og alle har en jordmor fra klinikken i Ramallah tilknyttet som kommer på sin faste dag hver uke. Resten av tiden skal jeg være tilstede på føde/barselavdelingen i Ramallah og forhåpentligvis ta i mot nye Palestinere!

Reiseruten er ankomst Tel Aviv mandag kveld, deretter overnatting i Jerusalem i to dager til onsdag, før vi kjører til Ramallah og praksisstart torsdag. 

For de som vil lese mer om prosjektet, gå inn på www.palestinakomiteen.no og klikk dere videre under solidaritetsarbeidet til Jordmorprosjektet, den er ikke helt oppdatert i følge Berit, men det gir dere en innføring. 

Denne bloggen er mine inntrykk og beskrivelser av det jeg gjør, opplever og ser, den representerer ikke Jordmorprosjektet, Palestinakomiteen eller andre grupper, så alt står altså på min regning!

Hilsen Ingvild

Her ser dere kart over Vestbredden.