Tut og kjør praktisk talt

Livet rusler og går på det okkuperte Vestbredden, kjendiser stikker innom støtt og stadig. I går var Joe Biden i Jerusalem og kosepratet med Netanyahu, på samme dag som det israelske innenriksdepartementet kunngjør at de har godkjent byggingen av 1600 israelske boliger i okkupert Øst-Jerusalem. Og noen lurer på hvorfor palestinerne er skeptiske til å starte forhandlinger med israelerne?
I dag kom han kjørende forbi mens vi satt ute og spiste middag på balkongen, 17 biler i kortesje, sirener og blålys og hele gata stengt av, for å møtte president Abbas, og prate om hva da? Det er fortvilende å se at situasjonen er verre nå enn i høst, selv om det bare er noen måneder siden. Jeg hører det på gata, blant jordmødrene, på praten som går blant the expats på café Pronto, "the situation is bad, well, the situation is always bad, but now it is worse".
Jeg nikker med hodet og kjenner på ambivalente følelser med å være her, jeg er her fordi jeg vil være her, men jeg gjør jo ingenting, hvor mange ganger har de ikke forklart akkurat det samme til folk som meg, og hva har skjedd, ingen ting. Vi kommer, vi ser og vi ser, vi spør, vi graver, vi nikker og rister på hodet, sukker og lover å fortelle det vi ser til alt og alle når vi kommer hjem, i mens bygger Israel utfortrødent videre.
Dagens hjertesukk.

Tilbake til min egen agenda, som ikke føles like viktig til tider må jeg innrømme. Men jeg sier til meg selv at jeg prøver å hente frem disse tradisjonelle jordmødrene, få frem deres historier og alt de har opplevd gjennom et langt liv, og det er ikke lite!
Etter å ha gjennomført to intervjuer har jeg sittet igjen med tanken; "hva er det egentlig vi jordmødre driver med på sykehusene?" Nå skal jeg ikke prøve å påstå at mitt utvalg, hvis det kan kalles det, er representativt, men de gir meg innblikk i hvordan disse tradisjonelle jordmødrene ser på barnefødsler. Det er ingen sugekopp eller drypp eller episiotomi, det er ikke en rift en gang, på 30 år. "When all is normal, all is safe" fikk jeg høre i dag. For en snart universitetsutdannet jordmor er det som å møte levende jordmorhistorie, sprell levende i et lite hus i en liten landsby. Hvor heldig jeg er som får møte dem, og hvor trist det er at de snart går ut av historien, med alle sine fortellinger og opplevelser og erfaringer.

Det er ikke bare enkelt å få fatt i historiene deres, damene nærmest bobler over av fortellertrang, jeg rekker knapt å sette foten innefor døra før jeg får oversatt brokete setninger om "tvillinger, ingen visste noe, kom med foten først, ojojoj, men ingen problem!" Så må jeg prøve å nøste opp.
Intervjuet går cirka sånn:
"så, kan du fortelle meg hva du gjorde når det oppstod komplikasjoner under hjemmefødslene?"
Hun snakker deretter i 20 minutter, med høy stemme, veivende armer og beskrivende kroppsspråk.
Tolken svarer: " hun ringte etter ambulanse".
?
Jeg begynner å forstå hvorfor man i metodelitteraturen om intervjuer til dels blir advart mot å intervjue informanter hvor det store språklige forskjeller og hvor materialet må gå via tre ledd før jeg kan begynne å analysere det.
Det er artig, det er frustrerende, det er fomling i blinde og det er et forsøk på å løsrive meg fra stemmene i hodet som roper: "kan du ikke bare telle noe da Ingvild, kom igjen, gjør noe kvantitativt, det er MYE lettere, du har jo aldri gjort dette før og du aner ikke hva du driver med!"
Nei, jeg aner ikke hva jeg driver med, men jeg prøver å ha det litt artig på veien.

Hilsen Ingvild