Tilbake i Ramallah!

Så var jeg plutselig tilbake, tre og en halv måned etter at jeg dro, og steder og mennesker er nå noe jeg vender tilbake til, ikke møter for første gang. Velkomsten på flyplassen Ben Gurion var et "hjertelig" møte med utspørringer og utpakking og sjekking av all bagasje. 19-åringer i militærtjeneste trent i å stille de rette spørsmålene for å gjøre en usikker, redd og nervøs, og jeg satte meg til slutt på bussen til hotellet etterlatt med en følelse at jeg hadde gjort noe galt, hva nå enn det skulle være.

Ramallah, hvor det er vår, og hvor det i høst var brunsvidd og månelandskap, nå er dekket av et teppe av valmuer, småblomster, gress og grønne oliventrær, det er varmt i været og vakkert! Palestinerne går fortsatt rundt i vinterkåper og skjerf, som om troen på at vinteren har sluppet taket ikke helt er til å stole på. Vi fra nord nyter å gå i lette klær, sitte på balkongen og drikke limonade med mynte. Men jeg er ikke bare her for å nyte vår og drikke te med jordmødrene. Jeg er tilbake for å gjøre feltarbeid til min avsluttende oppgave på jordmorstudiet, og jeg har en plan!

Da jeg var her i høst hørte jeg noen ganger om Dayene, de tradisjonelle jordmødrene i Palestina, som er lært opp av sin mor eller andre kvinner i landsbyen, som ikke har noen formell jordmorutdannelse, og som har praktisert i sin landsby inntil det sentraliserte helsesystemet tok over. På en generasjon har kvinnene gått fra hjemmefødsler til sykehusfødsler, og de universitetsutdannede jordmødrene får ikke lisens til å drive med hjemmefødsler, de skal holde seg på fødeavdelingene hvor det er stor mangel. Dermed tilhører Dayene en utdøende generasjon, som de eneste som har lov til å drive med hjemmefødsler fra myndighetene sin side, og som ikke erstattes når de forsvinner. Så jeg er nysgjerrig på deres erfaringer, deres kunnskap og deres historier, og det er grunnlaget for oppgaven min.

For en fersking i faget innen feltarbeid, kvalitative intervjuer og analyse er det mange interessante erfaringer jeg har gjort meg den siste uka. For eksempel at det å finne informanter virker veldig lett på papiret, det er tross alt 157 Dayer på Vestbredden i følge den siste opptellingen i 1999, og Vestbredden er på størrelse med Hedmark fylke, hvor vanskelig kan det være liksom? For å si det sånn, 1881 funker dårlig i Palestina. Etter ei ukes leting kan jeg konstatere at veldig mange heter Fatima, de snakker ikke engelsk, det blir en god del bomturer og jeg er fullstendig avhengig av de fantastiske jordmødrene på sykehuset hvor jeg var i praksis som guide, tolk, icebreaker, og kjentkvinne for å i det hele tatt finne dem. Og nå har jeg fire intervjuavtaler på blokka, første intervju i morra!

Hilsen Ingvild